Oppussing på liv og død.

Som de fleste andre kjendiser er også jeg lidenskapelig opptatt av interiør. Jeg ommøblerer minst en gang i måneden og passer på at de nyeste trendene er først i hus, nesten før middagen er på bordet. Det kan være vanskelig å være trendy eller henge med i interiør fiffen om man ikke er kjendis. Så for dere hvermannsen har jeg et lenge hemmeligholdt tips å dele med dere. For å få en trendy følelsen eller en følelse av nyinnkjøp er det lurt å bytte plass på nippset ditt. Ta lampa som har sin faste plass i gangen inn på badet, eller moccamasteren ut i gangen. Det å se sine gamle ting i nytt lys er en åpenbaring folkens. Nok interiørtips fra meg og over til saken kjerne.

De som kjenner meg vet at jeg alltids har et eller flere prosjekt på gang, spesielt etter jeg fikk vite at huset mitt skal rives på grunn av veibygging. Nå har derimot min faste vaktmester vært ute av drift en stund og jeg måtte selv ta hammeren i hånda. Gangen min har i lang tid skreket etter oppmerksomhet og jeg syns det var på tide å vise at også kjendiser klarer slike enkle oppgaver som oppussing.

Jeg startet med å få et overblikk. Det har jeg hørt er nyttig og bidrar til en større forståelse for ulike prosjekt og ikke minst nyttig for å estimere prosjektets tidsramme. Jeg anså dette prosjektet til å skulle vare i ca. 1 uke. Arbeidet innebar ingen form for HMS tiltak og var rimelig vanntett selv for utrente.

Jeg starta med friskt mot å sjekka hva boden innholdet av utstyr. Maling, pensler og rull alt tilgjengelig og i rette farger. Verktøy som kubein, hammer, neglfil og skrumaskin var på plass. Let the game begin, roper sinnasnekker`n ivrig i høyre øret.

Første fase er rivning. En rimelig enkel jobb og innebærer kun rå muskelkraft   –   etter fem minutter med motstridig koreapanel kan jeg konstatere at muskelkraft er fraværende. Koreapanelet er klistra på veggen i det herrens år 1950 og vil ikke slippe taket. I det jeg tror fingra har fått et rimelig godt grep og jeg tar sats   –   med begge bena, så smeller dritten tilbake over fingrene så det synger julesalmer helt inn i margen. Etter x antall timer med julesalmer, fingre som ser mer ut som sosisser og rundt 80 % bevegelighet i manko, en stolthet med et rimelig stort hakk i og bannskap i mitt vokabular jeg ikke visste fantes, får jeg strippet veggene for drittKoreapanel og nydelig trevegger fra etterkrigstiden skinner mot meg   –   i en aldeles grusom strømpebuksefarge. Ledninger henger på halv åtte og klamrer seg fast til en rimelig sliten vegg. Jeg beskuer mitt verk og føler en viss stolthet over å ha beseiret Korea i denne kampen.  I det jeg står der så andektig får jeg øye på en ledning jeg helt bestemt mener må være til den antikke ringeklokka mi. Den har jeg jo ikke bruk for, så jeg roter i verktøyet finner en spiller ny avbitertang og går til verks. Jeg klipper og danderer, fikser og dytter. Blir så fint. Oda kommer opp fra hula si i kjelleren og lurer på om jeg vet hvorfor det ikke er nett nede. Jeg har ikke tid til slike tekniske greier og velger heller å gå videre i prosjektet. Det pusses og sparkles, flikkes og flakkes mellom trefliser etterkrigspanel og ledninger. Når jeg er ca fem cm fra en av de tykkeste ledningene hører jeg den freser mot meg. Ikke høyt og skarpt. Mer som når du spiser svenskgodis som smeller i munnen eller når du fyrer på tørre einer i skogen. Jeg rekker akkurat å snu meg feste blikket der lyden kommer fra og registrerer at det muligens spraker litt for mye   –   før det smeller høyt. Blå gnister fyker fra ledningen og jeg kjenner at dette muligens går under HMS. Gjennom hodet mitt går evakueringsplanen på høygir. Få barna ut og møt ved humpa-få barna ut og møt ved humpa   –   dessverre hadde jeg ikke øvd like godt på evakuering hjemme som på jobb og hjernen kobler et øyeblikk ut. Jeg røsker tak i ledninga og drar med urkvinnekraften i meg ledningen ut av veggen. Det blir stille   –   veldig stille   –   og veldig mørkt   –   omtrent tre sekunder senere hører jeg   –   litt mer iltert enn sist   –   MAMMA!! ka farsken e det som skjer her? Oda dukker opp som en ilder på krigsstien. Hun ser på meg med svarte øyne og tydelig misnøye. Ka i all verden e det du styra med? Det e peise mørkt nede på rommet mitt og nettet e faen mæ å borte..

etter egne erfaringer bør man ikke ta på ledninger som ser slik ut…….

 

Jeg kan da konstatere at noe er galt. Jeg springer fortvilt rundt med mobil lader og mobil for å jakte på strømmen. Hele odas etasje er mørk og rimelig dau og i stua finner jeg en stikkontakt som virker. Halleluja stemning hos meg   –   ikke fult så mye iver hos Oda registrerer jeg.

En Kjendis gir seg aldri og jeg tenker derfor at det er kjempelurt å fortsette prosjekt gang i et rimelig hurtig tempo. Med null elektrisitet har jeg kun dagslys og dermed begrenses tiden min. Jeg finner ut at hodelykt er greit til grovmaling, men ikke til sluttfinish. Siden takhøyden er rimelig stor i gangen og arma mine muligens er i korteste laget sliter jeg voldsomt med å få malt siste vegg. Jeg prøver forlengerstav i form av tresleiv, men innser til slutt at jeg er tvungen til å bygge stilas. Noe jeg innbiller meg selv er en ganske enkel sak og rimelig idiotsikkert. Jeg finner den eneste stigen jeg har i mils omkrets, får lirket den inn i gangen men innser at den er for lang til min tenkte vinkel og trappa er lite samarbeidsvillig   –   etter noen kloke McGyver øyeblikk får jeg satt den i en vinkel som ser rimelig trygg ut   –   før den er testa selvfølgelig. Det er her et par av HMS reglene faller av og jeg føler meg med ett som en ekte sinnasnekker med lang erfaring. Nesten litt udødelig der jeg nynner på leva livet av Åge. Med en malerull i den ene hånda kamera i den andre, for selvfølgelig må jo øyeblikket dokumenteres   –   starter jeg på min lange ferd opp stigen. Den hviler tungt mot gelenderet i andre etasje. Jeg registrer ikke noe knirk gjennom nynninga mi og blir ikke oppmerksom på de fatale HMS feilene før jeg er langt over bakkeplan med begge henda opptatt med helt andre ting enn sikkerhet. Da etter hvert   –   når supermannkreftene har lagt seg og sansene igjen er på vakt. Får jeg øye på gelenderet som stillaset mitt hviler på   –   det er ikke festet i veggen og innehar en glippe på sikkert minst fem cm som nå truer med å gi etter av min vekt   –   nå skal det sies at akkurat i det øyeblikket angra jeg på de to sjokoladene jeg trykka innpå for å få energi. Jeg ser at stigen glir   –   livet passerer i revy og jeg har allerede startet på farvel talen.

Så med ett spretter urkvinnen ut og jeg er sjeleglad jeg ikke klippa tåneglene. Jeg hopper som en gaselle høyt opp, får feste på den nymalte veggen tar sats og i et tiendedels sekund festes alle ti klør rundt nærmeste håndfaste punkt som er rekkverket på trappa. Jeg tviholder og kjenner at blodet er i ferd med å forlate både ben og armer. Jeg er trygg   –   inntil videre   –   og jeg har alle tenner i behold.

Nederst i trappa står Oda med øyne så store som tinntallerkener. Hun har henda over ørene og munnen er på vidt gap. Vi er stille begge to og innser at vi er i siste fase av prosjektet. Innser alvoret. Innser at interiør kan være skremmende farlig.

#oppussing #gjøredetselv #selvgjortervelgjort #exonthebeachmamma #venterpåvaktmester #letthegamebegin #kjendislivet

landingen

Mandagsmorgen kom som julekvelden på kjærringa og jeg trodde selvfølgelig jeg hadde all verdens med tid. Takk gud for forberedelsene jeg hadde gjort kvelden i forveien.

Still, hadde ikke helt beregna tid til Rikke som skulle bruke både dusj, føner, sminke og slettetangen min. Antrekket var lagt frem og jeg var ved godt mot. Rikke så også ut til å være i rute men ble jo selvfølgelig usikker på antrekket sitt. Jeg hadde valgt en grønn topp, svarte bukser og noen helt nydelige sko. Skoene virkelig løftet antrekket og jeg gledet meg til å sitte i God morgen Norges soffa med disse lekkerbabbisene på mine lange slanke kjendisben. Lotte som er verdens flinkeste frisør og virkelig har et øye for detaljer og kvalitet kommer smygende ned trappen iført sin dyre Chanel morgenkåpe, hun anskaffet seg etter å ha blitt samboer med kjendisRikke. Dyre vaner smitter visst. Hun får øye på mine lekre småsko og utbryter henført på ekte lofotdialekt. Nei dæven han steike døtte førr nån snaisne sko, e dæm ækte? Jeg blir et lite øyeblikk forvirret og lurer på hva hun mener, ser hun ikke skoa eller går hun i søvne. Klart de e ekte, utbryter jeg. Vi fortsetter å flikke på fasaden og da når jeg endelig er fornøyd, bestemmer Rikke seg for å bytte overdel. Hun ifører seg en grønn skjorte som absolutt får frem den lyse fargen hun har sparkla seg med og de dypblågrønne øynene hennes stråler i gjenskinnet av skjorta. Jeg stiller meg opp ved siden av henne og innser at sammen så funker ikke dette noe særlig. Vi ser ut som noe som har grodd opp av hagen til blomsterFinn. Muligens det han pleier å få gartneren til å luke bort. Dette matcher aldeles ikke. Jeg prøver å forhandle med Gestapo ved siden av meg, men hun er blendet av sin egen skjønnhet og ser ikke problemet. Som en polsk jordbærplukker river jeg av meg toppen min og dukker ned i kofferten etter alternativ nummer 2 finner den og slenger den på meg med en rimelig irritert mine. Den kunne jeg ha spart meg for, siden Gestapo ikke merker mitt irritasjonsnivå selv en smule. Takk og lov for de vakre skoa mine som jeg kjøpte på Din sko til 199,-. Virkelig et røverkjøp.

 

Ute ventet en svart tesla på å kjøre oss trygt ned til God morgen Norge, det hadde jeg virkelig forventet siden jeg nå er kjendis, i stedet fikk vi en lokal taxi med mye hvitløk og svette som frakta oss et sted i nærheten av destinasjonen. Å holde pusten i ti minutter er krevende og noe jeg ikke anbefaler annet enn for de som er godt trent   –   som meg. Etter femten minutter kun ved hjelp av Rikkes indre GPS, mavefølelse og det faktum at vi hadde passert samme torv ca seks ganger slo jeg på google maps og vi klarte å finne frem til Tv2 døra. Celine Isaksen, sier vakta i døra spørrende, ja sikkert svarer jeg og tenker at Celine er muligens mer kjendisvennlig enn Cecilie. Han ser ned og utbryter fine sko. Jeg smiler og tenker jeg kommer til å bli fremtidens moteikon.

Oppe ventet sminkestolene og jeg gledet meg vilt. Sist jeg ble sminka var når Rikke og Oda hadde Challenge og skulle sminke halve fjeset mitt hver. Det ble ikke vakkert, og jeg tror nok jeg hadde skremt vannet av selv svaksynte. Tok faktisk en uke før hundene mine torde å nærme seg meg igjen. Bodil er ennå skeptisk.

Å sitte i en stol med heis, bli pjuska på av myke koster som sikkert har vært i tusen andre fjes, håper de renser dem, snakke om livet, sminke og skoa mine ble en nydelig start på dagen. Sminkøsen min lurte fælt på hvilken parfyme jeg brukte. Vent ikke si det utbryter hun. Det er den rådyre italienske parfymen som er blitt så populær. Vi hadde ei dame før i studio her som brukte den. Ikke si hva den heter, den heter   –   så sa hun et navn på riktig uttalt italiensk tror jeg som hørtes ut som musikk i mine ører. Navnet fløt og virket mykt, silkeaktig, eksklusivt og jeg hadde ikke hjerte til å skuffe henne   –    ja smiler jeg, det er nok den. Hun smiler triumferende og nikker anerkjennende til sminkøren ved siden av, som sminker en tydelig kjent mann jeg ikke helt vet hvem er men kalles visst Poppe. Jeg har ikke hjerte til å fortelle henne at lukten stammer fra en bodymist med glitter som jeg kjøpte i en bod på Kreta i sommer til den nette sum av 45 kroner. Wow de skoa avslutter hun sminkeseansen med og jeg ser at kjendismannen ved siden av sender stjålne blikk i retning wow skoa. Jeg titter meg i speilet, ser at sminkedama har trylla bort usikkerhet, de to kvisene som bestemte seg for å gjøre entre i løpet av natta og muligens de siste fem åra av mitt liv. Jeg er fornøyd og gleder meg til å entre rampelyset live og i egen person med verdens fineste lekkerbabbiser på bena.

Vi blir sittende i green rom eller VIP lounge som jeg velger å kalle den. Blir tilbydd mat og drikke men jeg kjenner at det bobler i magen. Kjenner at nervøsiteten begynner å melde sin ankomst. Jeg må finne kjendistoalettet. Et nydelig lokale for både kvinner og menn med vakre mørke delikate fliser, hvite porselensvasker, dyr såpe, rene fine speil så langt øye rekker og eksklusivt tørkepapir i dyre papir dispensere. For en glede å komme til slike innbydende bad og jeg kjenner at jeg nesten blir litt religiøs over å bli møtt med slik høy grad av luksuriøsitet.

Inne på enerommet setter jeg meg andektig ned og skal til å nyte øyeblikket da jeg til min store forferdelse oppdager det   –   tante rød har meldt sin ankomst! Dette var jo helt perfekt og jeg tenkte på de tjue minuttene jeg hadde sittet å gnudd i den hvite soffan i VIP loungen. Jeg kjenner fargen forlater ansiktet og jeg må ty til det gode gamle papirtrikset for å få berget dagen. Ute i loungen kan jeg lettet konstatere at soffan fremdeles er hvit som snø.

Da det endelig er vår tur og vi loses inn gjennom døra og inn til God morgen Norges aller helligste er jeg fokusert og går målrettet mot den lekre soffan jeg endelig skal få vist frem lekkerbabbisen mine i. Den lyser innbydende mot meg og jeg er klar til å plante hekken. Ikke den veien sier kameramann 1, dere skal sitte her sier kameramann 2. Jeg stirrer sjokket, vantro og tydelig nedstemt bort på spisebordet vi skal plasseres rundt. Høye barkrakker omkranser bordet. Jeg må ta tilfart for å få nok oppdriv til å kunne klatre videre opp på stolen. Der, på en krakk vel to meter over gulvet skulle jeg da sitte å dingle. Hadde ingen informert om at jeg har høydeskrekk? Jeg bøyer meg fremover for å kunne hoppe opp på bordet om stillaset jeg satt på skulle kollapse. Hva faen sier moteikonet høyt på min venstre skulder. HVA FAEN! HVA MED SKOA   –    Under hele intervjuet sitter jeg og tenker på de lekre skoene mine som ikke får se dagens lys. Ikke får skinne i rampelyset, ikke fem minutter engang. På et punkt vurderer jeg å slenge bena på bordet, men er usikker om stolen tåler det. Muligheten for at jeg ender opp med føtter i været får meg til å sitte stille. Det eneste lyspunktet jeg kan skimte er ryggen til Wenche der hun drar ut et brett med herlige kanelsnurrer med eple. Hvis jeg ikke får smake på de nystekte kanelsnurrene tenker jeg det blir god kveld Norge før noen rekker å si eplekake baklengs, murrer moteikonet mitt.

 

Etter femti minutter med intervju er vi tilbake i VIP loungen og kan henge med kjendisvennene våre Desta Marie, Wenche og Aune. Virkelig trivelig å møte dem igjen og når blodsukker igjen er stabilisert kan vi ta fatt på resten av dagen.

Vi flyr som filledokker fra God morgen Norge til Dagbladet som vil ha sitt faste intervju. Radioresepsjonen, NRK, tv2, illustrert vitenskap, vi menn, bo bedre osv. osv. sliter i meg og vil alle ha en liten del av kjendisen, altså meg. Jeg takker nei i øst og vest og håper ingen blir sure og snakker dritt om meg fordi jeg ikke stiller opp. Vel, egentlig så bryr jeg meg ikke så mye nå. Kjendistilværelsen har begynt å synke inn og jeg kjenner at det er nok bra den slo rot akkurat nå.

Full av Wenches nydelig kanelsnurrer, nyrik på fire blogginnlegg og med verdens nydeligste sko på bena tussler jeg fornøyd videre i kjendislivet.

 

tattaaaa

#nyrik #kjendismamma #leverdetgodeliv #bolleimagen #finesko #luksuserenvane #papirtriks #exonthebeachmamma #overlevde

Reiseskildring del 2

Etter en hysterisk velkomst, dog ikke til meg ble kvelden avsluttet ganske tidlig. Utslitt og full av inntrykk fra en pulserende storby tar knekken på selv en kjendis fra Nord.

Lørdagen våknet vi opp til verdens herligste velkomst, hvis jeg siterer Rikke. Jeg for min del synes ikke hundeånde som lukter tørrfisk, litt for lange klør som skraper meg på tynnhuden på øyelokka og en alt for nær hundetunge på tur inn i venstre nesebor er en lykkelig oppvåkning for meg. Tyson eller TyTy som mormor (altså meg) kaller han, vet å sette smil på hverdagen vår.

Det første jeg pleier å gjøre som kjendis er jo selvfølgelig å sjekke mobil. Jøss en ny melding   –   av en person som spør om jeg vil selge trusa mi   –    Hmmmm-jeg føler at jeg må tenke litt på den saken. Neste melding var av litt mer koselig valør. Lyst å bli bedre kjent? Hmm- må tenke litt på den også gitt. Ingen melding fra Tesla Norge og jeg er egentlig ganske skuffet idet jeg slenger fra meg mobilen. Litt for nært soveplassen til Tyty som kvitterer med å pisse på benet mitt. Opp til gleder, opp til sorger, opp å si God morgen Norge-  Nei, det var ikke i dag.

Etter en nydelig kjendisfrokost en prinsesse verdig (polarbrød med nugatti) var det på tide å få på kjendisfjeset. Rikke pakka ut og jeg trodde det ingen ende ville ta. Her kom det highlighter, lowlighter, pudder brun, transparent, pudder for hals, panne og nese. Kremer i ulike farger og konsistenser som skulle mikses og blandes til rette fargetone. Det var ulike blyanter til ulike deler av ansiktet som ikke måtte mikses.  Det skulle sparkles, pudres, dyttes og skinne fra alle vinkler og i ulike speil. Til slutt skulle også øyenvipper setter på med en kirurgs stødige hånd. Jeg for min del, pussa tennene og klaska på litt maskara og var klar til å entre storbylivet som kjendis.

Storbyen viste seg fra sin beste side og selvfølgelig hadde de ruller ut den røde løperen til jeg skulle komme. Var virkelig godt å se at kjendisene blir godt ivaretatt her nede.

Det eneste jeg var litt bekymret for var de forferdelige paparazziene som hele tiden fulgte etter oss. Må huske på å ansette vakthold til jeg kommer hjem. Spesielt hvis jeg skal reise utenlands igjen.

Som kjendis får man jo tilbud om ulike behandlinger man til enhver tid trenger for ikke å bli naturlig gammel, naturlig rynkete eller gjenkjennbar på åpen gate eller fotografi. Jeg har bevisst ikke latt meg påvirke av ønske om å se yngre ut enn de 29 årene jeg er.  Min mamma sa til meg, Cecilie, det er ikke bra å være tynn når du bli eldre. Det blir så mye løs hud. Nei spis sjokolade og stapp i deg godsaker slik at du fyller skinnet ditt jenta mi. Så under en slik foryngelsestime for kvinner mellom 22-24 prøvde jeg på nettopp dette.

Utrolig gode stoler de hadde.

Videre utover dagen sprang vi fra butikk til butikk med pose på pose. Vi handla og koste oss. Rikke er virkelig verdens beste Kjendisdatter. Hver gang jeg var sliten og ville hvile litt, passet hun på kortet mitt uten å klage. Hun er jo også heldig da som får så masse spons i alle klesbutikkene hun er innom. Etter en begivenhetsrik dag tok vi kollektivtransporten hjem, slik at også vi kjendisene fikk smake litt på livet til hvermannsen. Virkelig gøy å ta slike fellesbusser. Så primitivt og ubekvemt, men likevel så morsomt og nært. Egentlig litt vel nært syns nå jeg etter å ha blitt nøset på av tre ulike hvermannsen.

Da vi endelig kom hjem til bungalowen der Rikke bodde var jeg bare glad for å kunne synke ned i boblebadet med en flaske Fireball,en skål med bamsemums og en hel ferdigbanka tørrfisk fra Å i Lofoten. Mer husker jeg egentlig ikke fra den kvelden.

Neste dag våknet vi med tørrfiskånde, tømmermenn med hastverk og tunga godt klistra i ganen. Jeg trodde et øyeblikk at jeg hadde kommet til himmelriket, men en tissatrengt TyTy fikk meg raskt på andre tanker. I dag var dagen før dagen og jeg kjente det i magen, eller det kunne også være fireballs`n merka også at jeg rima i den setninga noe som nok skyltes tørrfisken fra Å. Til nå hadde kjendislivet vært som en dans på truser. Vi sosa bort hele dagen med å surfe på nettet etter make-up tips, klippe tånegler og rense sluken i dusjen. Egentlig slike ting en burde hatt assistenter til å gjøre.  Var forresten innom verdens beste og mest eksklusive kaffekafe i storbyen. Husker ikke hva den het men legger med logoen under slik at dere kan sjekke den ut.

Utover kvelden bestemte vi oss for å dra ut å spise. Jeg var lei av dette kokkeløse livet og Rikke trengte virkelig næring etter en utmattende helg som hun selv sa. Det tar på å passe på kort vet man jo.  Jeg følte meg sjusk etter gårdagens ilddåp og spurte så pent om å få låne en av de nittenhundre jakkene Rikke eier. Hun kvitterer raskt med , den har æ ennu ikke brukt sjøl og lappen e ennu på, så nei. Sjokkert vantro og en smule såra snurpa jeg sammen munnen å lata som ingenting. Etter ½ time med non verbal kommunikasjon blir Rikke rimelig kjendis sur på meg og vil avblåse alle middagsplaner. Litt frem og tilbake, litt kollektivtransport og noen ½ timer senere sitter vi på TGI Fridays. Det er da jeg kjenner det. Kjenner noe som er på vei opp. Kjenner noe presse på og har kjent det i noen dager nå. Kjenner at jeg ikke klarer stå imot lengre. Kroppen vil ikke mer og tårene begynner å renne nedover kinnene mine.

Rikke blir satt ut og ser på meg med store øyne. Ser at hun synes det er vanskelig å se mamma lei seg, ser at hun tror det er hennes feil at jeg føler meg trist. Jeg bøyer hodet mitt slik at ingen skal glo, kjenner at jeg er litt utsatt fordi folk kjenner igjen Rikke. Vil ikke være her. Vil være hjemme. Der det er trygt og godt. Der jeg er omgitt av venner som bryr seg og som vet at jeg gjør alt for at mine barn skal ha det bra. De siste dagene har satt seg i kroppen. Uten at jeg har merka det selv.

Du har satt deg selv i denne posisjonen Cecilie, hviskes det fra høyre. Sånn er det å stikke seg frem, kommer det fra venstre. Du skulle holdt kjeft Cecilie, du burde vært dømt under hallikloven, burde ikke vært i media, er som et dyr, har ingen ambisjoner, du er en syk mamma, blåst i hodet, ødelegger fremtiden for dine barn, du er et dårlig forbildet, du er en krise, misunnelig på dattra di ,dattra må ha falt i flisene på sykehuset, dere er horer, forkastelige mennesker..

Når du leser nok mange stygge kommentarer om deg selv så går det inn på deg. En liten del av deg selv begynner å tvile. Jeg tvilte ikke på meg selv, fordi jeg er rimelig trygg i mine egne sko. Men en annen type tvil kommer snikende. Er det verdt det. Er det verd å bli omtalt stygt og sårende av mennesker som ikke kjenner meg engang. Hva vil jeg egentlig oppnå. Jeg vet at jeg ikke kan knipse i fingrene for å få alle nett troll til å forsvinne. Muligens vil de alltid være der, men jeg kan være med på å forsøke. Forsøke å få folk til å innse hva slike kommentarer gjør med mennesker. Så da satt jeg der. Helt overveldet av hvor mye stygt jeg kunne lese om meg selv og hvordan det påvirket meg. Nå skjønte jeg hvorfor Rikke ikke leser kommentarer. Hvorfor hun unngår dem med viten og vilje. I et lite øyeblikk, ble det for mye for en mamma å takle. Skuldrene mine klarte ikke vekten og min egen datter ser at jeg er svak. Det er da hun løfter meg opp, gir meg styrke og tro på å fortsette. Drite i hva andre tenker. Stå på å kjøre mitt eget løp. Rikke er ikke min beste venninne, men hun er min kjæreste venn. Etter å ha oppdratt henne med regler, kjærlighet, mye omsorg og troen på at hun kan klare det hun vil har hun nå som voksen blitt en god samtalepartner, støtte og oppmuntrer. Av og til kommer mammarollen min frem, av og til kan jeg snakke med henne på lik linje som med andre voksne, men ingen av rollene tar bort det faktum at jeg er utrolig stolt av jenta mi. Hvilke verdier hun har, hvordan hun er mot andre og hvordan hun har taklet presset fra alle kanter.

Jeg på min side har ikke starta blogg for å tjene penger, jeg jobber fullt og har ingen inntekt på bloggen. Den reklamen som er der fulgte med bloggstartsiden og gir ingen avkastning til meg. Og vet dere hva. Jeg driter i det. Jeg er ikke her for å bli millionær, det tror jeg kreves litt mer hardt arbeid enn 4-5 blogginnlegg. Men selvfølgelig, hvis Tesla Norge absolutt vil gi meg en skinnende hvit Tesla med myke skinnseter og nybil lukt   –   ja da skal jeg ikke være vanskelig!

Jeg starta blogg for å kunne sette ord på hva som skjer med en mamma når barna tar valg som får ringvirkninger. Hvordan det er for meg å stå på sidelinjen å se andre ha en mening om det kjæreste jeg har. Jeg nekter å ta en offer rolle for det vil jeg ikke ha. Det er ikke synd på meg for jeg har barn som tørr å stå opp for seg. Som forhåpentligvis står støtt i stormer fordi jeg som mamma støtter dem. Men hva med alle de som ikke tørr?  Som må føle på alt alene, takle alt alene eller ikke orker stå i stormen. Alle de som ikke har noen i ryggen. Fy faen så sterk de må være. Respekt til de som får bøttevis med personangrep og allikevel klarer å stå oppreist!

Jeg priser meg lykkelig for Gerd som sier ; du er unik Cecilie, for Gitte som sier; du er mitt mammaforbilde, for Liza som tekster meg og sier du er en inspirasjon, for Jan Arne som synes det jeg gjør er helt rått, Frank, Monica,Vidar, Maiken, Kjetil, May- Britt, Stine, Sandra Jeanette, AnitaK,  Fineline, Renate, Boa, Torstein ,Cathrine, Victor, Sandra, Marianne, Anette og mange mange flere. Dere gjør min hverdag lettere. Dere er med på å løfte et annet menneske. Vær stolt av dere selv. Dere har et hjerte av gull.

Jeg har bare et ønske fra dere som orker å lese bloggen min. Det er å være raus. Vær raus med hverandre.

#GodmorgenNorgeimårra #nøkkelmerket #tristsomfaen #TheMeltdown #ståpå #gruermegbittelitt

 

 

 

 

 

Ingen vei tilbake

Hvis noen av dere lurte på om jeg dro ned til Oslo, så gjorde jeg jo det da. Og siden det er første gang jeg reiser «utenlands» så tenkte jeg det ville være informativt å fortelle dere om hva jeg opplevde på turen.

Bodil er ikke spesielt fornøyd med at matmor forlater..

Nå har det seg også slik at Rikke som nå er blitt bloggveteran har anbefalt meg å kutte ned på lengden på innleggene mine. Hun mener de ligger i kategorien noveller   –    Jeg for min del har jo vanskeligheter med å avslutte og dermed baller det liksom på seg. Denne reiseskildringen til utlandet har jeg tenkt å dele i 3. Del 1 er ut flyvingen og ankomst. Del 2 er The Meltdown og del 3 er selve God morgen Norge. Nå ser også alle dere som lurer på om jeg har utdanning eller jobb at jeg deler inn i 3 deler (innledning,hoveddel og avslutning). Så ja, jeg har skrevet Bachelor og har jobb. De andre av dere som kanskje ikke syns det var noe å bry seg om ser også at jeg nå har skrevet så mye, at sjansen for at dette innlegget også går under kategorien novelle er stor. La oss se å få startet reiseeventyret.

Som en ekte kjendis pakket jeg med ca 19 antrekk og 5 par sko for en helg på farten. Det kan jo hende reisen kreves at man skifter klær ca 6 ganger pr dag, spesielt nå når jeg er kjendis. Alt fikk plass i en megastor koffert som jeg fikk min minitjener Dænnis til å bære ut i bilen. Sekk med bloggutstyr var pakket og humøret på topp.

På flyplassen gikk alt greit, innsjekk,kroppsjekk,bombesjekk og pcsjekk gikk som fot i mose. Hadde akkurat spurt en kjekkas om ledig plass ved bloggbordet, pakka opp pc, dandert brus, iskaffe og sjokolade fint på siden og plugga inn telefonen på ladding satt meg pent til rette, men da jeg oppdaga at flyet mitt skulle gå om 10 minutter fikk jeg det sannelig travelt. Kjekkasen ved siden av meg hevet øyenbrynet da jeg like fort rydda sammen brukerutstyr og smilte vinnende med alle min egne tenner   –   kjendis vettu, bestandig sent ute   –    forklarte jeg med en oppgitt og viktig mine. Ved gaten innså jeg derimot at jeg trenger en klokkeassistent, for flyet mitt hadde ikke startet boarding ennå. Men ingenting er så dumt at det ikke er godt for noe. Da de ropte opp alle passasjerer med boarding A, regnet jeg sterkt med at dette var kjendisboarding så jeg bana meg vei. Skulle ta noen kjendis bilder her, men de andre kjendisene, som bare bestod av foreldre med småbarn og eldre mennesker med egne assistenter virket ikke så imøtekommende da jeg smilte, lo og dro frem mobilen så jeg pakka den ned igjen.

Selv Papparazzi blir man ikke kvitt på første klasse!!

Vel fremme på Gardermoen forstod jeg hvorfor Oda hadde smilt så hemmelighetsfullt hjemme mens jeg pakka. Kofferten mangla jo et hjul. Ikke nok med det men den hadde også fått seg en kraftig smekk på et av de andre hjula, så den så nærmest ut som det skjeve tårn i Pisa. Den ville ikke stå av seg selv og når jeg prøvde å trille den etter meg innså jeg hvor stor betydning et hjul kunne ha. Etter mange basketak med en uvillig koffert bestemte jeg meg for å være sta som faen. Den skulle ikke vinne og jeg skulle på flytoget. Med sekken på ryggen og svetteperler på overleppa, håret til alle kanter og gnagsår på hæla nøkka jeg tak i kofferten med all makt og slepte den bortover gulvet i retning flytoget. Kofferten hyla av motvilje og jeg prøvde å virke uanfektet mens samtlige snudde seg for å se hvem som ble pint. Mens gråten pressa på og hælene blødde, stoltheten en smule såret og ryggen rak (takk yoga) hørte jeg svakt i det fjerne   –    Min lille indre kjendisstemme som pep høyt i høyre øre; HOLD FOKUS CECILIE.

Jeg rakk flytoget med et nødskrik og gud vet hvor lenge jeg hadde måttet vente om jeg hadde blitt for sen. Vel fremme på Oslo S møtte jeg Rikke som nettopp hadde vært på jobb. Siden Rikke også er kjendis har hun aldri tid til å handle inn mat og har ennå ikke ansatt kokke som gjør innkjøpene for henne, så vi kjempet oss inn på Coop`en med en halt koffert,sekk og 4 lag ull på kroppen. Luksusmat som polarbrød og nugatti ble innkjøpt og mens vi står i kassen for å betaler hører jeg det.først tusen skritt som kommer trampende min vei, som en buffalo flokk på steppene en varm sommernatt, albuer som baner seg vei mellom folkemengden, hender som stuper ned i lommer for å trekke ut mobiltelefoner med kamera.sådypt fra tusen struper kommer det høyt og samklangt   –    VI ELSKER DEG   –   jeg blir rød i kinna og hiver håret bakover smiler hjertesmilet mitt og er klar for å sole meg i kjendisglansen Æ ÆLSKA DÅKKER Å,  roper jeg ut så mannen i kassa skvetter og hiver etter pusten. Plutselig høres ikke trampingen som fra buffalo flokken ute på steppene, det er drypp stille og det virker som om noen har satt på pauseknappen. tusen øyne er rettet mot meg, som i regnskogen en mørk og kald natt. Ingen blunker   –   ingen sier et ord  –  så kommer det, fra ei bittelita tulle på 16 år med store øyne  –  Vi elsker deg Rikke  –  kan vi ta bildet med deg?

To be continued

#kjendisistorbyen #reiseliv #kjendisliv #exonthebeachmamma #riktigutstyr #polarbrødognugatti #kjendisblogglivetienkoffert

13.09.2018

Kjendistrening.

Som alle kjendiser har jo også jeg hevet meg på treningsbølgen. Ikke er jeg spesielt glad i hurtighet, ei heller å slepe rundt i et tett treningsstudio med et blikk som helt klart avslører; hva i all verden gjør jeg her? Sist jeg var inne på et treningsstudio holdt jeg nesten på å forsvinne under tredemølla, så jeg har stor respekt for de som tilbringer store deler av livet sitt der inne.

Nå skal det sies at jeg har støtta treningsstudioer finansielt over flere år, uten å ha fått så stort utbytte selv. Her tror jeg helt og holdet ansvaret ligger på meg.

Så hvilken treningsform kunne da mitt topptrente ego bryne seg på?

Joda, Yoga!

Så her skulle det sannelig bli slim fit og en rompe så spretten at selv termosen hadde en plass å stå. Så jeg tvinger med meg kjendisBestemora til Rikke, altså min mamma som er 73 år og ikke så aller verst i pusten. Jeg smiler for meg selv og mener helt bestemt at jeg har et fortrinn, både på alder og tidligere treningserfaring i forhold til gamlemor. Vi ankommer yoga huset og blir møtt av en bitteliten dame, ikke ulik lille My i Mummi trollet. Hun smiler fra øret til øret og jeg har aldri sett bredere smil. Mulig hun bruker muskler jeg ikke har, eller har konstant mageknip. Men blid som er lerke og hjertelig til tusen, det er hun.

Jeg, iført en tights som ikke går inn i rompa og en singlet jeg fant på Odas rom i str xs. Håret er fint dandert som hos en nydelig ballerina.

Her er bildet av meg før jeg ante hva jeg hadde begitt meg ut på.

Mamma var omtrent likedan kledd bare at hennes klær var mine avlagte gymklær fra 1988 i str xxxxxxxs,og det korte håret pent dandert på det vesle hodet hennes. Sammen var vi dynamitt og gleden bruste da vi samlet sammen utstyr som skulle brukes…….. forferdelig mye utstyr til bare 30 min trening tenkte jeg.

Det første som slår meg da vi åpner døra til salen er den enorme heten. Hvis jeg lukker øynene kunne jeg helt bestemt tenke meg tilbake til Tyrkia sommeren 2014, da snitt temperaturen lå på 45 grader i skyggen. Jeg begynte å ane uråd, men sikringa til varsellampa må ha røket . Vi satte oss ned for å samle krefter,mot og sammen preppe hverandre opp til et nivå der gjennomførelse faktisk var en mulighet. Da, fra venstre side kom det. Som et punktert sykkeldekk. Shhhhhhhhhhhh! Jeg og mamma stivner til som to reinsdyr i langlys en stille vinternatt. Både jeg og mamma er like forfjamsa og vi snur oss mot lyden. På min venstre yoga side sitter det en dame som tydeligvis ikke er fornøyd med skravlinga mi. Hun snurper sammen munnen og med en lang velpleid yogapekefinger dandert loddrett over to stramme lepper freser hun ut et nytt shhhhhh. Jeg blir satt utlike satt ut som da den dama hysja på meg under første runde i Bingo oppe i Finnmarka sammen med tante Olaug. Da var jeg 15 år og ikke helt tam, så jeg viste fingeren i ren refleks. Det gjorde jeg ikke nå..litt småfornærma lukket jeg munnen og tenkte jeg skulle foreslå et skilt med prating forbudt på døra.

Timen satte i gang, dog etter at lille My hadde justert yoga matta mi, bedt meg om å organisere belte, klosser og håndduk på linje og på høyre side, samt korrigert meg sikkert 100 ganger for å stå feil på matta. Mulig det også skulle stått på døra at rette linjer er påkrevd.

Den første øvelsen var rimelig spesiell og her skulle vi ligge i noen minutter. Jeg ser bort på mamma. Hun ligger med brystet opp, hjulpet av to klosser. Armen ut og bena trukket opp for så å foldes ut. Hun ser merkelig morsom ut der hun ligger med øynene lukket og kjeften på vidt gap. Jeg hvisker så stille som jeg kan uten at Yoga venstre hører meg; mamma.du ser ut som en nyttårskalkun» Vi klarer jo selvfølgelig ikke holde oss, fniser som to skolejenter og høster kvasse blikk fra yoga venstre. Jeg ber en stille bønn om at hun ikke hater meg for mye.

Etter avslappet kalkun vil lille My informere oss om dagens lille treningsøkt og jeg smiler bredt, tenker blir det ikke verre enn dette så skal jeg nok overleve. Hvordan kunne jeg ta så feil. Jeg smiler ikke så voldsomt bredt når lille My ønsker oss velkommen til denne 90 minutter lange treningen. 90 MINUTTER!! Det er i mitt hodet 1 ½ time. 1 ½ time med trening. Tanken på at jeg kanskje har tatt meg vann over hodet begynner å snike seg inn i et ellers så naivt sinn,og selvfølgelig har jeg plassert meg helt innerst i lokalet.lengst unna døra. Mitt planlagte fluktforsøk torpederes av lille My`s beskjed om at ingen forlater uten å gi beskjed til generalen, og yoga venstre ser på meg med utfordrende blikk.  Der og da blir mitt eneste mål å overleve. Jeg må overleve.

Vi hopper rett fra Kriger til mufasa, lille cobra, store cobra, snikende klapperslange, raslende bærbusk og fra sint katt,blid katt, misfornøyd katt og videre rett inn i dog facing down. Tror ingen hunder noen gang har stått på dette viset og en plass i alle ulike positurer tror jeg helt klart at armene mine har krympa. Jeg svetter og banner inni meg sliter med å holde rette ankler mens føtter er vridd 226 grader motsatt vei mens tærne peker opp, jeg suger inn navla til jeg får pukkelrygg, sliter med å holde en rett linje fra hæl til hårrot. Svetten siler, singlet`n har rulla seg opp over luftveier og stenger for sårt tiltrengt oksygen.  Muffinsmagen min er synlig for alle i mils omkrets og jeg må virkelig konsentrere meg for ikke å prompe. «Nærmere magen» hyler lille My..jeg har aldri vært så nær magen min før. Musklene hyler som kastrerte hannkatter og kroppen begynner å dirre. På et punkt er dirringen så ekstrem at min venstre yoga gir meg sure oppstøtlyder, når jeg oppdager at jeg har dirra inn på matta hennes. Jeg er døden nær og øynene truer med å falle ut av øyehula og ned på yogamatta mi. I en siste kraftanstrengelse klarer jeg så vidt å snu hodet 2 grader til høyre.

 Å der står mamma gitt. Mamma på 73 år, så pent brettet i to. Med hender og føtter plassert i matta, ikke en svetteperle å se. Håret ligger like fint dandert på veslehodet og kjerringa ser ut som om noen har stuet henne bort i skapet for vinterlagring. Da ser jeg det, jeg hadde sverga at kjerringa var dau hadde det ikke vært at jeg ser munnen bevege seg. Et glis uten kraftanstrengelse. Hun nyter dette. Enten har hun ikke smerteterskel eller så er hun ikke riktig ledda. Hun triumferer der hun står. Skuffet innser jeg at jeg nok muligens er adoptert.

Etter x antall stillinger, den ene mer ubehagelig enn den andre ender vi opp i lille gresshoppe og til slutt død flue. Den siste fant jeg opp etter å ha registrert at hjerte fremdeles slår, men hjerne og kropp har slutta å samarbeide. Signalene vil ikke frem eller har byttet bruker og mamma må hjelpe meg opp for så å støtte meg videre ut i en romtemperatur mer levelig for en Nordlenning. Det er da jeg er så uheldig å titte meg i speilet. Håret ligner mer på en høysåte og ansiktsfargen er mer lilla enn rød. Singlet`n ligger fremdeles som en rull under haka og tights`n er på tur til å rulle seg selv ned forbi navla. Jeg er for utslitt til å bry meg, titter opp på mamma og konstaterer at hun ser like fin ut som da vi kom.

«Ble dette litt for mye for deg vennen min», sier hun å stryker meg på kinnet. Med en siste kraftanstrengelse ser jeg på henne mens en tåre(tror det er kroppens måte å vri seg selv på) triller. «Neida, dette var knall. Klart vi kjøper klippekort», sier jeg på siste utpust.

Jeg er bare glad jeg overlevde!

 

Så nå som jeg er kjendis, sitter jeg da her og lurer på. Ville det ikke vært bedre om jeg fikk noen andre til å trene for meg.

Målet mitt er å se mer av tærne mine før jul.

#treningergøy #treningsmamma #fitforlife #knutepåyoga #trenformeg #kjendislivet #sommerkroppen2025#ikvelderdetsanneligexonthebeachgitt

10.09.2018

HALLELUJA stemning.. 

 

På jobben min har vi sabla godt miljø. Dels fordi jeg er sinnsykt morsom og dels fordi jeg jobber sammen med en hysterisk morsom gjeng. Mange av disse kollegaene mine er nære venner også på privaten. En av disse har jeg døpt Bendis..ikke fordi jeg er hekta på slagordet bend “it like a banana”, ei heller fordi hun ser ut som en banan. Nei fordi hun er lavere enn meg og innehar en megasterk personlighet. Hun våger å si ifra på en konstruktiv måte, hun stiller meg til veggs når jeg trenger det og løfter meg opp når jeg ikke selv ser at jeg er der nede.

 

Vi satt på pauserommet og tulla om mitt kjendisliv og hvilken fremtid jeg skulle få. Snakka om bloggen og selvfølgelig tekniske greier som jeg ikke har peiling på. For eksempel hvor mange følgere har du,hvor mange har lest den, hvordan kan man følge deg osv.

Da kommer det tørt fra Bendis; «Æ blir faen ikke overgitt om Go mårra Norge ring dæ»

Vi ler så vi nesten pisser på oss og fortsetter pausen som vi vanligvis gjør og dagen går. Neste dag går som vanlig helt jeg sjekker telefonen min sånn rundt lunsjtid. Ukjent nummer og en meld. Jeg leser og får en intens trang til å finne Bendis. Hun trenger bare se på meg før hun roper?.ganske høyt?.høyere enn jeg hadde forventet?.faktisk så høyt at jeg må sjekke at det ikke er noen som er skadet bak meg.

«Det va det æ visste, dæm kom til å ring. Det e dæm?»

God morgen Norge har melda meg og vil at jeg og Rikke skal komme som gjester. Kan nesten ikke tro det. Kjenner det bobler i magen. Kjenner det kribler i armer og ben. Kjenner jeg blir trist og har lyst til å gråte…

Hvorfor sitter jeg med den følelsen da?.

For vel en uke siden, sånn ca før episode 4 ringte Bodø Nu meg og ville lage et innslag om familien til Rikke. De skulle filme meg, mamma og Oda når vi så episode 4 sammen. Rikke hadde selv valgt ut denne episoden til oss. Jeg var betenkt men tenkte at det sikkert ikke var så ille. Lokalt i Bodø liksom. Hvor mange ville bry seg om det. Så da satt vi der med journalist på den ene siden og et kamera på den andre. Unaturlig setting, unaturlig tema for kveldens episode (som selvfølgelig var den der Rikke og x`n fant tonen), men vi støtta Rikke for faen. I etterkant av videosnutten kom det noen kommentarer som såra mammahjertet. Det ble laga en ny reportasje om kommentarer som sårer, bildet fra reportasjen ble igjen brukt på humorsider der det igjen ble kommentert ang min stolthet ovenfor Rikke, og jeg får tilbakemeldinger på at folk i byen snakker. De snakker om at jeg liker å stikke meg frem. Fordi jeg har vært på TV før. Nå kan mine nærmeste venner bekrefte at jeg helt klart liker å være i sentrum omgitt av trygge venner, men jeg er ikke den som henger i lampekrona på Hundholmen eller springer naken i glasshuset for å få oppmerksomhet.

Jeg trodde helt innerst i mitt hjertet at jeg var sterk nok til å takle drittslenging. Var mer redd for om Rikke ville takle det. Stod klar til å ta imot henne når andre lirte av seg med ubetenksomme kommentarer som såra og hun trengte styrke. I stedet opplever jeg at jeg er den som står igjen såra. Hjertet mitt krymper seg når noen sier noe stygt om Rikke. Stygt om hennes utseende, stygt om hennes væremåte, stygt om min rolle som mamma. Så når God morgen Norge ringer og vil ha oss med på tv. Et par minutter der jeg kan fortelle hva ubetenkte stygge kommentarer gjør med meg som mamma, hvordan det er å stå i stormen?en storm du selv ikke har valgt, men blir kritisert for. Ja da blir jeg redd. Redd for å få søkelyset retta mot meg. Redd for å få like stygge kommentarer som deltagerne i Ex on the beach. Jeg bøyer meg i støvet for hvor sterke de må være mentalt, for å kunne la være å la disse kommentarene i kommentarfeltene gå inn på seg.

Men kan jeg la være?

Mine nærmeste venner vet når jeg er på vidda og de er flinke til å hale meg inn igjen. Elin med det største hjertet. Som klemmer meg hardt når sinnet ikke vil men kroppen trenger nærhet. Elin som ser tvers gjennom meg og føler det jeg føler. Hun griper tak i meg, klemmer meg og hvisker meg i øret..»dette må du gjøre. Bruk stemmen din Cecilie». Hun tekster meg til alle døgnets tider å forteller hun er stolt av meg. Hun sier, “du har fått meg til å tenke. Nå må du få flere til å tenke”.

Nina kommer hoppende ned trappa. Venninna mi med bein i nesa som gir meg ærlighet med kjærlighet. Så himla sterk og sikker. Dytter meg i retninger som gir meg nye opplevelser. Er min stand in i livet og klippe når ting røyner på. Hun sier uten tvil; “klart du skal takke ja. Dette klarer du. Dette blir bra”.

Inni meg sjelver jeg. Fordi jeg vet at ord sårer..

Jeg snakker med Bodø Nu som vil lage ennå en reportasje om at jeg har starta blogg. Jeg vegrer meg. Sier at jeg er redd for at folk skal tro jeg er PR- kåt. De sier at de kjører storyen med eller uten meg. Forståelig nok. De vil tjene penger og ha lesere. Jeg føler folk kommer til å slenge mer med leppa jo mer de trykker på.

Jeg har aldri vært redd i voksen alder. Aldri vært redd for hva folk syns om meg. Prøvd å gi litt faen.  Jeg har vært sikker på min rolle som mamma, kjærest eller venn. Nå har jeg kommet til et punkt der jeg er enten nødt til å finne en ny styrke eller ikke engasjere meg i det hele tatt.

Og jeg kjenner at jeg ikke klarer å la være å engasjere meg. Klarer ikke sitte stille å se på at mennesker sårer uten å fortelle dem det.

Så får det være slik da, at du gjerne må tenke at jeg er en mislykket mamma, at jeg er helt på vidda, mangler intelligens, stikker meg frem, ikke ser ut eller ter meg på et vis du ikke liker. Men her er mitt svar til deg! Jeg trenger ikke vite det. Du trenger ikke fortelle meg det. Jeg har ikke bruk for det.

Jeg har nok med å være meg, så håper jeg du har nok med å være deg.

Ps! Bendis sa på siste “kjenn en kjendis tapaskveld” at Go Kveld Norge snart ville ringe og invitere Kjendisen(altså meg) og mine 15 nærmeste venninner på en utenlandsreise med bobler, bobil og bikini. Jeg gleder meg.

#nøkkelmerke 

06.09.2018

 

Kjendislivet på godt og godt.

Syv episoder av Ex on the Beach er vist på Tv og jeg puster ennå, sist jeg sjekka. Nå har kjendistilværelsen sånn smått begynt å sette sine spor i det ellers så tradisjonelle A4 livet jeg har hatt til nå. En yrende glede over de forandringene som inntar har forplantet seg i mage og muligens ryggrad. Stolt og rakrygget inntar jeg verden med storm. Kan også være yogaen som begynner å gi frukter..

Jeg hadde vel egentlig ikke trodd at det skulle ta så gæli av når Rikke første gang sa hun skulle vise seg frem til store deler av Norges befolkning. Ei heller hadde jeg vel trodd at det skulle berøre meg.

En hardtarbeidende husmor med for lite timer i døgnet. En mamma med konstant dårlig samvittighet for ikke å strekke til, ikke lage nok perfekt middager eller lunsjbokser til barna. For ikke å snakke om kravet til å ha velpleide negler og vipper så lange som giraffen i Portveien 2. Spesielt hvis man er singel i tillegg. Og hvis jeg er så heldig å klare å innfri et av disse kravene, så har jeg sannelig ikke nok teknisk innsikt til å dokumentere det på alle sosiale medier. Etter Instagram å dømme burde jeg også ha smal midje i minst 10 år til. Jeg leter ennå etter min opprinnelige. Tror sannelig noen har tatt den med vilje..

Med andre ord, jeg var en sunn, smilende og frisk 43 åring. Som de fleste andre tenker jeg. Nå har det seg slik at kjendislivet har sine fordeler noe jeg selv fikk erfare i går.

 

Å handle på lokalRema`n lønner seg, spesielt for kjendiser. De kjenner igjen en kjendis når man plutselig dukker opp en travel ettermiddag. Med dagens middag trygt ned i handlekurven stilte jeg meg tålmodig i køen bak et hav av ikke kjendiser. Jeg ser at betjeningen selvfølgelig kjenner meg igjen og at de straks åpner en ny kasse som jeg tolker som kjendis kassen. Jeg seiler selvfølgelig forbi den lange køen i hvermannsenkassen og må selv legge varene (som var en stor brus og 1 stk 5pk kindereggsjokolade) på rullebåndet. God trening tenker jeg, selv om jeg gleder meg til jeg har anskaffet meg egen handler. Med gull mastercardet som jeg regner med de fleste kjendiser har, står jeg klar til å angripe kortautomaten og holder selvfølgelig begge hender opp for å skjerme tallene. Jeg smiler med alle mine egne tenner til mannen i kassen?.lenge?.muligens litt for lenge, og venter spent på beløpet.  Jeg er 100 % sikker på at han sa 67 kr, men når jeg da titter ned står det bare 63,- på terminalen. Jeg velger å tro at andre VIP kunder heller ikke bemerker dette med gledeshyl og uhemmet seiersdans, så jeg smiler lurt.. muligens for lurt..taster koden og blunker kraftig til mannen i kassa. Vi to har en hemmelighet, synger Bjarne Brøndbo på full speed i hodet mitt.

Senere samme uke handlet jeg på COOP og fikk sannelig et miljøvennlig bærenett gratis. Noe som er fantastisk flott. Ja tenker på miljøvern og sånne greier. Nå har jeg 7 miljøvennlige bærenett liggende hjemme og klar for å starte min miljøvennlige kjendistilværelse. Hvis jeg bare husker å ta de med når det er handledag. Jeg må virkelig si at jeg begynner å like dette kjendislivet.

tudelu..

#ikvelderresanneligexonthebeach #tvkos #kjendismamma #håperhunoppførerseg #kjendislivetfortsetter

03.09.2018

Hva føler man da….

Ja da har dattra mi hatt sex på tv og jeg regner med det er mange som er spent på hva en mamma føler i forhold til dette. Helt ærlig så syns jeg egentlig seansen kunne blitt ganske så romantisk (se bort fra de andre deltagerne som hang rundt hjørnet), men helt klart kleint for en mamma å se. Jeg vet jo at dattra mi er seksuelt aktiv, men jeg har jo ikke noe brennende ønske eller behov for å få bekreftet det visuelt.

Så hvordan ble jeg møtt av mine venner og kollega? En av mine kollegaer er ihuga fan av EOTB og diskuterer gjerne deltagerne, kveldens aktivitet eller hva som kommer til å skje. Jeg digger henne. Hun ler og ser humoren i programmet, tar ikke serien så seriøst og støtter meg som mamma. Skulle muligheten by seg for VIP møte med deltagerne ville det helt klart vært henne jeg tok med. Jeg velger å kalle henne Adi, og tror hun har et godt øye til Daniel selv om hun ikke sier det. Mine andre kollegaer sier egentlig ikke så masse, og jeg håper og tror det er fordi de ikke følger med på programmet. Noe jeg egentlig syns er betryggende siden gjennomsnittsalderen på min arbeidsplass er rundt 33. På jobben er jeg bare Cecilie og kjendistilværelsen har liksom ikke kommet hit ennå.

Mine aller nærmeste venner støtter meg og velger å holde kjeft når pinlige situasjoner oppstår. Noe jeg egentlig synes er perfekt. Andre venner velger å sende meg melding rett etter episoden med akten og nysgjerrig spørre;

«Stolt av dattra di etter kveldens episode? #lersåjeggråterfjes?.. Hva annet svarer jeg enn sannheten, mens jeg blir rimelig forundret over min usikkerhet om å bruke de/di?.entall,flertall?hvordan var nå dette?.og sannheten er » Helt klart #hjerte alltid stolt av mine barn# smilefjes?.

For det er jeg. Mine barn har tatt og kommer til å ta valg jeg ikke er enig i, liker eller syns er like kule. Men jeg kommer alltid til å være stolte av dem. Fra de var bitte små har jeg sagt til dem. Uansett hva du gjør så husk at jeg er stolt av deg! Jeg har ikke tenkt å slutte med det nå. 

Dessverre så vil det være mennesker som ikke vet når de bør slutte og fører samtalen videre med;

3x #lersåjeggråterfjes koselig å se akten før du blir bestemor om 8 mnd? 2x#lersåjeggråterfjes?. Hva svarer man på slikt? Spesielt når man vet at serien ble spilt inn i Januar?.og ikke er jeg alvorlig god i matte, men 8 mnd frem i tid?.vell?Nå er ikke jeg den som påpeker regnekunnskapene til folk, så jeg svarte så godt jeg kunne;

Du vet?det er noe som heter prevensjon #smilefjes..da unngår man barn, men kan likevel ha sex. Du burde prøve det #smilefjes.

Og nettopp dette er vel essensen. Hadde folk visst dette så hadde muligens flere folk hatt sex og dermed vær gladere som igjen hadde bidratt til mindre eder og galle. Tror sannelig jeg har lest en artikkel om at sex var sunt.

Nå var ikke disse meldingene fra en som ønsket meg noe vondt. Vi har en fleipet tone og kødder ofte om ting oss imellom, så jeg tilga henne på ca 3 sek.

Men hva med alle de som skal mene, si eller uttrykke seg i ulike sosiale medier? Tenker de over at kommentaren treffer et mammahjerte, en søster eller et bestemor sinn. Er det blitt slik at vi kan si hva vi vil så lenge folk velger å ta andre valg enn de vi ville valgt. Jeg tar gjerne debatten om reality program og hvorvidt de er «sunne» for vår ungdom eller ikke, men å akseptere personangrep fordi man er med på noe andre ikke liker. Det gjør jeg ikke!

Min mamma og jeg diskuterte nettopp dette og hun fortalte meg litt gråtkvalt om hva hun hadde lest på nettet. Under en avisartikkel stod det en kommentar min mamma ikke klarte å glemme. Det stod at disse deltagerne måtte være mongoloide. Min mamma er bestemor til en gutt med Downs syndrom, og synes han er en av de vakreste menneskene hun har møtt. Han har et hjerte av gull, en fordomsfri fremtreden og elsker livet. Jeg er stolt av at noen mener min datter er slik. Så takk til deg som posta den kommentaren. Den skattes i hjertene våre.

Det som derimot er vanskeligere å se er disse kommentarene…

  og siden jeg har et valg, har jeg valgt å ikke lese kommentarer mer…

Videre burde jeg kanskje avklare en del misforståelse som ofte kan oppstå i kommentarfeltene ;

  1. Nei, Rikke spurte ikke meg om tillatelse for å delta i EOTB.
  2. Ja, Rikke kommer fra et møblert hjem med mye omsorg, mat og ulike tilsynsordninger som barnehage, skole og mennesker som så henne og fremdeles elsker henne.
  3. Ja man kan forutse noen konsekvenser, men aldri hvor mange nett troll som dukker opp.
  4. Ja, Rikke har jobb og gjør det bra der.
  5. Ja, kommentarer som hore, lam fra halsen og opp, billig, burde ikke formere seg og mye annet jeg ikke orker å nevne sårer?.hva faen tror dere?
  6. Nei, jeg har ikke selv invitert avisa på kosekveld med EOTB på agendaen.
  7. JA, jeg ER og kommer ALLTID til å være stolt av dattra mi.

414 kommentarer?.De fleste med stygge bemerkninger?de fleste av folk på min alder?..

Slenger også med noen stasbilder av Rikkes oppvekst, slik at dere kan se om det var behov for hjelp allerede da..

 

Tidlig ble Rikke venn med flaska…                                                                Mat fikk hun sannelig nok av også….

  

Noen dårlige valg ble tatt i tidlig alder….                                                    men Rikke holdt seg oppdatert i et møblert hjem…

  Motesansen forsvant heldigvis ikke med årene….                                 

 

 

Midt oppi alt dette så har jeg et lite håp. Et lite håp om at generasjonen som kommer etter vår har lært noe fra vår generasjon. Nemlig hvordan man ikke bør opptre på sosiale medier. Jeg håper og tror de har et større filter for hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Hva som sårer og hva som ikke gjør det. Å utøve Konstruktiv kritikk og ikke personangrep. Hvor stolt må ikke Jens på 14 år være når han leser pappas kommentar om at jenter er horer, eller Lise på 13 som plutselig finner mammas kommentar i Dagbladets kommentarfelt, med store bokstaver lyser de mot henne; FREMTIDENS NAVERE, SIKKERT KJEMPESTOLTE FORELDRE?.. jeg håper inderlig ikke Lise må søke NAV om hjelp i fremtiden.

Jeg har trua på ungdommen. Trua på at de selv kan ta avgjørelser om slike program er verd å bruke tiden på. Trua på at de slår av TV`n eller finner andre program om noe ikke faller i smak.

Til slutt har jeg trua på meg. Trua på at jeg er med på å forme fremtidens mennesker til en bedre versjon. Små mennesker som lærer at ord sårer, som viser respekt for hverandre uavhengig av bakgrunn eller valg de tar, som viser omsorg i en verden full av nett troll. Som oppdager at verden blir en veldig mye bedre plass å være hvis vi bare bryr oss bittelitt.

#nøkkelmerke

02.09.2018

Æ starta Blogg førr Farsken….

Å starte blogg i en alder av 43 med en nyvunnet kjendistilværelse slengt ufrivillig inn over seg er ikke bare bare. Men når tanker,meninger og ideer sliter i et mammahjerte må de få komme ut. Det er litt tanken bak denne bloggen. Den kommer kun til å eksistere så lenge Ex on the Beach går på skjermen. Etter da blir den en saga blott. Borte….like fort som kjendistilværelsen min vil jeg tro.

Her vil jeg lufte hvilke fordeler og ulemper en kjendismamma møter på. Noen vil være dønn seriøse, og jeg tenker det er greit å bruke #nøkkelmerke på disse…mens andre vil være mer eller mindre useriøse med en snert av seriøsitet. Siden jeg er ekte Nordlenning vil det alltid være et snev av ekte, rå og ærlig faenskap mellom linjene. Innleggene vil komme som perler på en snor, så lenge de ikke går i veien for husarbeid, hundelufting, klesvask, matlaging,fingerhekling, sortering av søppel eller annet viktig mitt liv inneholder for tiden….regner med noe vil endre seg etterhvert som kjendislivet inntar.

Håper dere får det like gøy som meg og at vi sammen kan spre glede og positivitet.(Cille`s bok:vers 2)