Skriftlig Anekdote for de som muligens kjenner seg igjen…

Dere som ikke er kjendiser vet liksom ikke hvilket press vi kjendiser lever under hver dag og i enhver situasjon i livene våre. Hele tiden er det noen som følger med og som dokumenterer det som går galt, gjerne gjennom bilder i se og hør eller dagbladet. Like vanskelig er det å holde styr på alt spesielt hvis assistenten din har fri og du må klare deg selv. Jeg har bestandig hatt korta mine sammen med mobilen i en slik fancy kjendismobilkortmappe. Utrolig praktisk men ganske risikofylt om man skulle miste mobilen. Derfor bestemte jeg meg for å skille mobil og kort for dermed å unngå å komme i det dilemma å ikke ha penger når man mister mobilen. Og siden jeg er en smule distre så var det bare et spørsmål om tid før det kunne skje.

Her om dagen måtte jeg hente et av barna mine hos dyrlegen og hele hendelsen preget meg slik at jeg ble mer forfjamset enn jeg egentlig er. Når barna mine blir syke går jeg ut av mitt gode skinn. Det skjedde også denne dagen. Armer, ben, hund,mobil,bånd og kortmappe i en skjønn forening trykka inn på et veldig lite området.

Neste dag har jeg time til Eu kontroll med kjendisbil nr 1, og denne timen skulle jo selvfølgelig betales. Det er da jeg oppdager at kortmappa mi er borte. Hvor i all verden kunne den ha blitt av tenker jeg mens jeg går gjennom gårdagens hendelse ned til minste detalj. Blir rimelig svett, men en særdeles hyggelig mann på NAF sier at det er i orden om jeg betaler på Mandag. Jeg har penger skjønner du sier jeg overbevisende og synes det er rart at han ikke drar kjensel på meg. Bodø er jo ikke så stort og det er liksom ikke sånn at det vrimler av kjendiser her. I hvert fall ikke like store som meg. Jeg føler meg ille til motet og er sikker på at han suser inn på pc etter jeg er dratt for å ta en kredittvurdering av meg   –   Så starter den store jakten. Jakten etter kortmappa. En liten sort mappa mindre enn et  ¼ dels A4 ark. Hvor vanskelig kan det være. Jeg leter inne i huset, i oppkjørsel der bilen hadde stått parkert, i gangen, inne i stua, på kjøkkenet, i gangen igjen og der saumfarer jeg skoen også. Kunne jo hende den hadde falt ned i en sko, jeg sjekker badet og er tilbake på kjøkkenet jeg sjekker til og med kjøleskapet og verktøykassen. Alle krinker og kroker blir nøye finkjemmet. Jeg river meg i håret og må ta av meg genseren for jeg føler at jeg kvæles. Det føles som om det er 150 grader i stua sola steker på vinduet og håret klistrer seg i øynene. Kjenner at jeg blir forbanna . . . .forbanna og fortvilt i en og samme følelse. Husk førr helvette roper jeg til meg selv. Hvor er den jævla kortmappa. Kan jeg ha lagt den igjen hos dyrlegen?ville det ikke vært normalt å ringe korteier om man fant et kort, eller i dette tilfellet flere kort, kjendiskort til og med.

Mitt første tiltak er jo selvfølgelig å flytte formuen så jeg tømmer alle kontoer tilknyttet gullkortene mine. Jeg ringer mamma som prøver å hjelpe til selv om hun vet det er nyttesløst. Alt hun sier er ikke det jeg vil høre. . . .for jeg vil bare høre hvor jeg har gjort av den jævla kortmappa. Hun tilbyr penger,hjelp,vasking eller hundepass men ingenting hjelper. Nå er stressnivået rimelig høyt og vi blir enig om å avslutte samtalen før hjertet mitt popper ut av øra mine. Jeg hiver meg på telefonen til Oddis(Oda) og her må jeg prøve å virke rolig. Ikke beskylde henne for å ha tatt den, rørt den,flyttet på den eller i det hele tatt vært i nærheten av den. . . . selv om jeg vet at det sikkert er henne som har lånt den for å kjøpe snop eller noe annet uviktig. Også her avsluttes samtalen rimelig kjapt og jeg har en liten mistanke om at det er henne som sikkert har lånt kortmappa mi. Neste telefon blir til banken der jeg fortvilet forklarer hva som er problemet og hvilke gigantiske utfordringer jeg står ovenfor. Vi blir enig om å sperre alle kortene. Trist, forbanna og fortvila tenker jeg at jeg burde se over bilen, bare en gang til. . . . sånn i tilfellet. . .har jo leita der så sannsynligheten er liten. Jeg gjør meg så lita som teskjekjerringa og kryper rundt på alle 4 mens armer går som hjulvispere på jakt etter den jævla kortmappa. Da med ett. . . .litt foran nesa mi, blinker det i noe svart   –   der ligger den. Helt stille og sikkert tilfreds med ikke å ha blitt forstyrra. Triumferende griper jeg tak i den og klemmer den som om det skulle vært min bestevenn. Siste tiltak for dagen blir da og åpne de sperra kortene, noe som er gjort i en håndvending nå i disse tekniske tider. Jeg flyr lykkelig på butikken for å handle fredagskos i lange baner. Dette må feires. Jeg smiler og lar hvermannsen benytte VIP kassen , føler jeg generøs og byr gladelig på meg selv. Hele butikken merket nok mitt smittende glade humør og min positive energi. Vel fremme i kassa takka jeg nei til pose, siden jeg er blitt så miljøbevisst. Innser at jeg har glemt flerbruksposen men regner med at arma mine rommer fredagskosen. Jeg drar kortet og smiler. . . . dama bak kassen smiler ikke. . . . jeg titter ned. . . . KORT AVVIST . . . . .da må vi bruke dette, sier jeg med en anelse usikkerhet i stemmen. Dama ser på meg og legger hodet på skakke. . .  KORT AVVIST. . . . Lyser det mot meg. Køen blir bare lengre og lengre og jeg blir bare varmere og varmere   –    må ring banken førr æ har penga skjønna du sier jeg med nesten lydløs stemme. Dama i kassen er tydelig irritert og ber meg flytte varene til jeg har fiksa opp i betalingen. Hun sier det med utestemme og jeg er sikker på at alle i butikken ser rett på meg. Ansiktet mitt har fått en anelse mørkere farge og jeg unngår blikk kontakt mens jeg fortvilt prøver å få kontakt med banken. Etter noe som føles som en evighet og damen i kassa velger å forlate kassen så da har det ihverfall gått en evighet, får jeg tak i bankmannen. Jeg prøver å snakke stille men hver gang jeg skrur ned mitt volum sier bankmannen at jeg må snakke høyere. Svetten siler på innsiden av klærne mens øynene fyker fra punkt til punkt og hjernen arbeider på høygir. Jeg forklarer opp og ned og i mente hva som har skjedd og hvilke tiltak jeg iverksatte, og mens jeg forklarer dette til en tålmodig banksjel kommer jeg på noen. . .  flytta ikke jeg formuen på en annen konto. . .? . . Bankmanen lurer på om jeg kanskje burde hatt verge, men jeg er så lykkelig for endelig å ha funnet løsningen på mitt problem at jeg velger å overhøre det. Jeg betaler smiler lett og fyker ut av butikken i en fart bare supermann kan ha.

Så min konklusjon er at nå går jeg tilbake til mitt gamle system, siden jeg til dags dato aldri har mista mobilen min noen gang. . . 

Tudelidu folkens.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg