Slanking på Utpust.

En dag. . . . . . . . .

Til alle dere som heiet på meg, ville at jeg skulle lykkes, hadde sett at et par kilo forsvant fra hekken min eller generelt bare ville ha noe å se en mulig progresjon på   –   Beklager å måtte la dere vente.

Slankekuren min fikk en brå stopp og jeg er så UTROLIG lei meg for at jeg måtte avbryte når jeg ikke hadde kommet halvveis engang. Men sånn er det da altså. Jeg fikk et annet «problem» som jeg måtte hanskes med først. Happy som er min spanske señorita måtte til dyrlegen. Lang historie kort, hun fikk beskjed fra sin lege om at livvidden var i overkant stor. Og siden huset mitt ikke har plass til to divaer på slanker`n, så måtte dessverre jeg vike for Happy. Så nå skal Happy på slanker`n, og jeg regner med hun er like begeistret som jeg var.

Dette med slanking er ikke helt min greie, og jeg har liksom aldri i min ungdom behøvd å tenke på det. Velsignet med høy forbrenning vil noen kalle det. Jeg spilla fotball og var med venner. Husker jo selvfølgelig at det var ting jeg følte jeg mangla, som for eksempel store pupper men jeg regna med at de skulle være på plass til jeg var fylt 18 år. Det sa i hvert fall Mariann storesøstera til venninna mi. Broren min derimot pleide ofte å si «Hadde det ikke vært førr nasen din Cecilie, så hadde vi neppe sett att frem på dæ». Jeg lo og håpa at armene hans skulle krympe samtidig som han fikk en intens kløe i ræva.

Presset var nok der når jeg var ung men vi hadde liksom ikke de store mulighetene til å fikse på greiene. Vi stjal indiske pudderkuler som virkelig fikk deg til å se indisk ut, vi tjuvlånte selvbruningskremen fra storesøstre som fikk oss til å lyse selv i mørket. Vi spraya hår til værs, tuperte og tok permanent   –    gjerne hos lærling slik at prisen ble billig og krøllene i minste laget.  Vi bleika og farga håret i ulike nyanser fra Orange til blåbærlilla. Blå maskara var på moten og hvite lepper. Husker pappa en gang tok pulsen på meg da han var sikkert på at jeg var dau. Vi hadde ikke contouring og highlights, men satte opp panneluggen i ulike ananas lignende kreasjoner.

Som mamma til to jenter blir jeg skremt over mulighetene de tilbys allerede på et ungt nivå. Først kanskje det harmløse som vippe extension, hair extension akryl og gel negler, for deretter å sette seg inn i et hav av ulik sminke med ulike effekter alt etter hva man ønsker å fremheve eller bli kvitt. Men så er det de mer kosmetiske inngrepene jeg er redd tar helt av. Fillers i lepper kinn hake og Botox i rynker. Jeg vet sikkert ikke halvparten av alt som tilbys de unge, men jeg ser i hvert fall på mine to at de studerer seg selv med et veldig kritisk blikk. Litt for kritisk. Nå er jo jeg mammaen og synes jo de er det vakreste som finns på denne jord, og mener de aldeles ikke trenger å fikse på hverken hake, nese, lepper eller annet. Jeg er ikke imot å fikse på utseende og hver og en får ta sine valg, men mitt inntrykk er at mange fikser på ting de egentlig ikke trenger. Fikser på ting bare fordi det er in. In med store lepper in med smal midje stor rumpe osv osv.

Første gang Rikke kom hjem med fyll i leppene kjente jeg at jeg ble veldig trist. Trist for at hun ikke selv så hvor vakker hun var uten. Trist for at noe eller noen hadde fått henne til å tenke at hun trengte det. Jeg hadde håpa at hun skulle slutte der, men den gang ei. Hun er jo voksen og tar sine egne valg, men hun vet hvor mye jeg frykter slike korreksjoner. Ene og alene fordi jeg mener hun ikke trenger dem og at jeg er redd for at hun skal bli avhengig. Ikke klare å se når hun må stoppe opp. Ikke bry seg om hva hun putter i kroppen.

 Så nå har hun fylt på i både kinn og hake mens hun samtidig får behandlinger for å fjerne fett fra kroppen. Jeg kan ikke nok ikke fatte at hun velger å frivillig utsette seg for slik smerte eller uvisshet om hvordan det kommer til å bli. Men på den andre siden så sitter jeg full av tatoveringer og gladelig bestiller ny time for kroppskunst. For noen vil det være utenkelig, usmakelig og helt vanvidd å ødelegge kroppen på den måten. Nå skal jeg ikke sidestille hverken det ene eller det andre, poenget mitt er at jeg kan ikke dømme hva andre velger å gjøre. Jeg har selv sitter og sett på haka mi, på kinnene, lepper og hår. Blitt mer kritisk og vurdert å legge meg under nåla. Men jeg er livredd for å se ut som en godt voksen kattepus, ei som er konstant overgitt, miste evnen til å smile eller falle sammen når årene går (og dette baserer jeg på sikkert manglende kunnskap om de ulike metodene og eventuelle ulemper som kan medføre). Så jeg velger å avstå..ihvertfall inntil videre. Så får jeg heller søke etter den evige ungdomskilden uten nåler.

Hvis jeg kunne spolt tilbake tiden til da jeg var ung har jeg egentlig bare et ønske. Jeg skulle ønske at jeg satte mer pris på meg selv, var mer fornøyd med min kropp. Flat mage uten muffinstillegg   -slank rygg uten sidehåndtak, faste armer med et snev av muskler uten grevinnevedheng, slett fin hud stram som et trommeskinn uten en antydning til rynke, ei rompe som spratt lekent sammen med resten av kroppen   –   men jeg tok det som en selvfølge da, og unge nå tar det sikkert som en selvfølge nå også. Skulle bare ønska jeg satte mer pris på det   –   da.

Så da sitter jeg her i mitt 43 år gamle skinn med skavanker som jeg tror er sjarmerende og rynker jeg mener er et tegn på visdom. Jeg har tigerstriper på lår og rompe, øyelokk som sakte men sikkert siger over synsfeltet, lange tannhalser og hår som mister spenst. Jeg har tørre hender med aldersflekker, pigmentflekker og mulighet til bart om jeg sparer. Jeg har underkropp som ikke matcher med overkropp, ikke timeglassfigur men svampebob figur, jeg har poser under øya, rundt ankler og knær for ikke å snakke om ved øra. Porene er blitt større så sminken detter nedi, vippene har krympa til minimal lengde og nesehår må trimmes. To ganske kraftige hår danner allianse på haka og truer med å anlegge skjegg, mens det tredje har slått rot i kanten på brystvorta. Puppene rulles inn i en Bh like polstret som en skuddsikker vest og navlen har jeg sluttet å lete etter. Stringtruse er ikke like flatterende da jeg ser mer ut som en juleskinke før press.  Jeg har både rompemuskler og magemuskler men de er godt gjemt under lag på lag med velbehag, tærne dere   –   de er de eneste som ikke har forandra seg stort. Jeg ser på meg selv der jeg står i bærræva foran speilet, tatovert på en blåmandag og jeg tenker   –   dæven førr ei lekker rype!

Så selv om kroppen forandrer seg på godt og vondt har jeg bare en ting å si. Det sitter mellom øra. En person med troen på seg selv uavhengig av kilo alder mangler eller skavanker er vakker. Det synes. Hver dag burde vi se oss i speilet og rope høyt til oss selv   –   fy faen du e nydelig   –    du kan rope på andre dialekter også

så kanskje en dag. . . . . . . behøver vi ikke nåler,piller,kremer eller andre metoder for å føle oss flotte. Den dagen kommer ikke med åra, men med tankene.

Kanskje en dag er det nok å være bare meghele meg.

Her skulle jeg selvfølgelig hatt et ekte nakenbilde av meg selv, men siden jeg er så sjenert får dere nøye dere med en akt tegning.

-Til vi sees-

#nøkkelmerket #kroppertopp #mangfold #levlivet #kjendismamma #exonthebeachmamma #bythewaysingel

2 kommentarer
    1. Det var nok større variasjoner for hvordan mote & utseendepresset utartet seg før. For oss som gikk på Fredrikstads største ungdomsskole (7 klasser pr trinn), var det iallefall ikke noe mindre press enn det er nå! Det var fullstendig galskap, for her holdt det ikke med Ball-genser & Levis 501, nei! Skulle du opp & frem på Haugeåsen, var det bla.a påkrevd at du minst hadde ei Millet -jakke (helst 2 el fler) til priser mellom kr 1500,- & 2000,- Og her snakker vi sent 80- og tidlig på 90 -tall!! Ellers gikk det i Lacoste, Busnel & Poco-loco, og det skulle jo si det meste.. Det følger derav at jeg ikke falt innunder kategorien kuul på den tiden (ha ha)..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg