Den lange Kuren

Hvis du blir lei av å les, så legg gjerne inn en pause med litt snacks…

 

Etter en god natts søvn er det deilig å våkne opplagt og snøfrisk til en ny dag. Hvem i all verden er det jeg prøver å lure. Jeg kan ikke huske sist jeg våkna opplagt og snøfrisk, ei heller at det noen gang har vært deilig å våkne opp til vekkerklokkas grusomme alarm. Nei dette var en morgen slik som de aller fleste morgener i mitt voksne liv har utspilt seg. Klokka ringer og jeg sverga at jeg nettopp hadde satt den på. Kunne ikke ha sovet mer enn 10 minutter max. Tørr i kjeften med verdens største gnuknute i bakhodet og kjeks smuler klistra til låret, som det pleier å gjøre når man spiser i senga, klarer jeg å stable meg sånn noenlunde på bena. I det jeg røsker tak i snora som holder den lystette rullegardinen nede innser jeg at jeg muligens er like sterk som Pippi på morgenkvisten. Hele dritten løsner fra festene og tar tilfart fra vinduet og smeller meg rundt øra med en kraft jeg er sikker på kom fra han tykje sjøl. Jeg banner på ekte nordnorsk vis og selv de halvdøde fluene i vinduskarmen stivner av skrekk og spiller død.

Orker ikke leke byggmester Bob nå, og finner det første jeg får tak i, surrer det rundt kjendiskroppen og vakler ned en trapp bygd i det herrens århundre netten hundre og førti ni. På vei se jeg ikke Bodil som sover så bedagelig i trappa og tråkker henne på halen. Hun kvitterer med å sette høyre pote, som inneholder fem ganske skarpe dødsredskaper rett i skinnleggen min. En ny kraftsalve kommer som hagl i ræva på ei rype og Bodil rømmer åstedet.

Vel fremme ved destinasjonen konstaterer jeg at speilbildet helt klart også reflekterer det jeg føler inni meg. Helt Ræva. Slukkøret over manglende morgenspenst og med sekker så store som Svartisen under øya bruker jeg siste rest av verdighet til å karre meg i dusjen. Der inne tråkka jeg selvfølgelig på en engangshøvel strategisk plassert av en tenåring for å skade en potensiell uskyldig dusjer og nå renner begeret over. Ut fra kabinettet hagler det høvler tomme Shampo flasker og en tannbørste jeg er usikker på bruksområdet til. Jeg fyker rundt som en illsint russer og sjamponerer håret litt vel mange ganger, bruker litt vel mye såpe og glemmer selvfølgelig balsam.

Men det funker. En dusj kan gjøre underverker og jeg innser at en ny Cecilie trer ut av kjendiskabinettet. Jeg fikser og doller, sminker og skroller, bruker det jeg har og synes selv resultatet er straks bedre enn utgangspunktet. Nå skal bare magen fylles og deretter på jobb. Mitt gode humør begynner å stige i takt med besluttsomheten i det jeg når kjøleskapet. Der får jeg øye på en lapp 

 –   en ganske stor lapp   

–   HUSK SLANKEKUR!!  Farsken sier Fr Fluffy! Jeg kjenner at jeg muligens vurderer å flytte oppstarts dag til neste mandag, humøret er sikkert er mye bedre da. En indre kamp jeg er sikker på er synlig for andre utspiller seg på kjøkkenet. Jeg er sikker på at denne kampen er tapt men den tynne lille dama inni meg skriker etter å få komme ut og jeg bestemmer meg for å fortsette kuren.

Nå skal det sies at jeg anser meg selv for å være en rimelig sta kvinne. Ei sånn som mange ganger holder ut der andre ville ha gitt tapt, ei som har stor motstandskraft og klarer å stå imot presset, ei som bestandig fullfører, risiko vurderer og aldri begir seg inn på prosjekter hun ikke kan håndtere. Mine venner ville nok jubla over å møtt denne dama, da de mest sannsynlig mener at dette ikke er meg. Jeg derimot liker å lure meg selv og velger å tro at jeg er denne fantastiske målbevisste dama.

Allerede på jobb og godt i gang meg tredje brødskive til frokost innser jeg at jeg har glemt av hele slankekuren. Skulle jo spise knekkebrød   –    underveis i dagen blir det heller ikke bedre, da jeg faller for fristelsen og kjøper en brus og en sjokolade i lunsjen.

Farsken, den kiosken vi har på jobb. Himmelrike og helvete i samme skap. Vi har møte på jobben så middagen sløyfes og i mitt stille sinn tenker jeg at det var da enda godt. Så kan jeg ha god samvittighet for brusen og sjokoladen i hvert fall. Det blir ikke bedre når jeg kommer hjem og blodsukkeret er rimelig lavt,  jeg søker etter mat som en utsulta hauk og heldigvis har Oda lagt en stor kjekspakke på benken som skriker ÅPNE MÆ!!!. Lydig adlyder jeg og innser vel egentlig at slankinga denne dagen har til nå vært svært lite vellykka.

Litt slukøret tilbringer jeg resten av kvelden i sofaen med ostepop som min bestevenn. Jeg trøster meg med at i morgen er en ny dag og det er egentlig da slankekuren skulle ha starta. Siden jeg har lest en plass at å starte en slankekur på Mandager ikke er spesielt vellykket. Det gir dårlige odds og sjansen for å mislykkes er stor. Greit å ikke kludre til slik statistikk tenker jeg bestemt og tar en titt i kjøleskapet etter sunne alternativ.

Regner med Rømme går under kategorien sunn mat …..

Neste morgen er en bedre dag og jeg har slankingen friskt i minne. Kjenner at magen min også husker den og gjerne vil ha repetisjon fra dagen i forveien. Men den gang ei. Knekkebrød skyter fart ned i en normalt knusktørr hals og jeg unngår så vidt å få knekkebrødsmuler ned i lungene. Noe jeg tror er livsfarlig. Jeg skyller jeg ned med et bitte bitte lite glass brus uten sukker selvfølgelig. Jeg klarer å holde en ganske stram linje frem til lunsjtider da NOEN hadde bestemt seg for å ta med kake denne dagen. Veldig veldig hjelpsomt tenker jeg, veldig veldig bra tenker Fr Fluffy. Jeg prøver først å unngå blikk kontakt med kaka der hun ligger fristende på benken. Jeg har hørt at blikk kontakt kan være fatalt. Det går bra inntil den ene etter den andre skryter av den fantastiske kaka og jeg i et tiendedels sekund mister fokus   –    Jeg stirrer på kaka med fråden skummende rundt kjeften og innser at jeg er fortapt.

To stykker senere røsker jeg liv i min stahet og unngår blikk kontakt med kaka resten av dagen. Nå skal det sies at det også var kake på pauserommet, og siden jeg hadde syndet tidligere kunne jeg jo synde litt til.  På vei hjem stopper jeg innom butikken for å handle litt sunn og næringsrik middag. Pågangsmotet er igjen fylt opp til randen etter verdens største peptalk med meg selv i bilen. En skyllebøtte jeg ikke ønsker noen å oppleve, og samvittigheten fikk seg et kraftig kakk. Men nå var jeg altså fit for fight   –   ikke fit, kanskje mer fat.

De fleste kjendisene har jeg inntrykk av spiser mye salat og jeg hadde derfor bestemt meg for at det skulle være dagens næringsrike middagsrett. Gress har aldri vært en favoritt hos denne dama så jeg bestemte meg for en Kyllingsalat. Kunne jo alltids ta litt mer kylling i enn anbefalt. Mens jeg gikk der i frukt og grønt avdelingen og plukka, tomater så lekre og røde, agurk så grønn og lang. Luket med meg løk, chili, ulike salatblader, salathoder, paprika og selleri. Jeg lener meg over for å fiske frem to nydelig perfekt modne avokadoer da jeg hører et svakt pssst!  Jeg snur meg og lurer på om det er paparazzi jeg hører.

Da, får jeg øye på dem. De ligger der så perfekt på rad, skinnende runde og helt uimotståelige. Vakre smultringer med knall hvit glasur. Et perledryss av kakestrøssel ligger lett og ledig over hver enkelt. Noen har farget strøssel, andre har sjokoladestrøssel. Felles for de alle er at de smiler. De hvisker og tisker, smekker og lurer. De samarbeider og jeg kan se at de vil bli med. Ta oss med, synger de i kor med silkemyke stemmer. Ta oss bort herfra sukker de trist. Jeg har ikke hjerte til å forlate dem. Kan ikke svikte disse små men akk så fyldige små rakkarne. Jeg forklarer på en hensynsfull og pedagogisk måte at jeg kan ikke redde alle, og bare to kan få være med meg hjem men at jeg kan komme tilbake en annen dag og redde flere. Lett om hjerte med en følelse av å ha reddet noen suser jeg på samvittighets toget hjem. Jeg innser ikke at jeg har blitt lurt før senere på kvelden. Da er siste rest av besluttsomhet i ferd med å forsvinne og jeg planlegger et hurtig fluktforsøk bort fra slankekuren og dens grep. Men som alle andre kjendiser vil jo også jeg lykkes i noe, så jeg biter tenna sammen. Mitt siste forsøk blir pulveret som står på benken. Det skal gi den puffen man av og til trenger, dette skal gi energi og sårt tiltrengt mot. Mulig det er her min redning ligger. To strøkne skjeer for effekt blandes ut i en liten kopp med vann. Dette skal bli greier tenker jeg idet jeg svelger blandinga og overser den lett prikkede følelsen jeg får i halsen.

Jeg merker lite i begynnelsen og sitter tålmodig og venter. Jeg venter og venter. Urolig rusler jeg rundt i stua og strener tilfeldigvis fordi speilet i gangen. Det er da jeg ser det   –    Et ansikt som umulig kan være friskt eller mitt. Huden har en farge tilnærmet plommene i Hardanger og den kjennes fire nummer for liten. Deretter kommer en ubeskrivelig varme som sprer seg i hele ansiktet. Trangen til å kjøle ned blir for stor. Jeg hiver meg rundt og fikser vaskekluter med iskaldt vann. Legger over, men det hjelper lite. Jeg søker rundt i huset etter kalde gjenstander som muligens kan hjelpe, legger på lysestaker av jern, blomsterpotter med glaserte kalde overflater, jeg springer ut på verandaen i håp om at utetemperaturen skal kjøle ned det brennhete ansiktet mitt. Ingenting hjelper. Jeg vurderer å skrelle av meg huden men innser at det nok ikke er beste utvei. Jeg blir desperat og er på randen til galskap da jeg får øye på   – Fryseren!!!

Der er det kaldt, og jeg tar rennefart og plasserer det gloheite trynet mitt så nært kulden jeg kommer. Jeg våkner til liv når de frosne ertene er ferdigtint og fryseskapet selv har startet det den trodde var avtining. Jeg innser her jeg ligger   –   på ferdigtinte erter og bacon fra sist lutefisklag. Mulig denne slankekuren ikke virker. Mulig jeg må erkjenne at slanking ikke er noe for meg   –   siden det ennå er 27 dager igjen av kuren. . . . . . 

#slanking #sommerkropp2023 #pines #erdetverddet #FrFluffy #livetsomkjendis #kjendismamma #exonthebeachmamma #ikvelderdetsanneligexonthebeachgitt

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg