THE END!

En epoke er over...

Ja nå er denne seilasen slutt, nå spikres kista, vi vender nesa hjemover og innser at shower nå har blitt tatt av plakaten.

Det har vært en ufattelig stor glede å få lov å dele mitt kjendisliv med dere. Mine hendelser og mine øyeblikk. Fra små til store. Jeg har ledd så jeg nesten har pissa på meg, vært nervøs så jeg nesten ikke har spist (her overdriver jeg litt. Spiser uansett om jeg er nervøs eller ei) jeg har vært forbanna og skuffet og ikke minst har jeg felt et par tårer eller to.

Å være mamma til en reality deltager er neimen ikke bare en dans på roser. Selv om mi jenta har vist en flott figur der inne med omtanke for de andre, rettferdighet sans og ikke vært redd for å by på seg selv. Hun har vært seg selv 100 % og det er akkurat den gærne, sprudlende, tomme, varme, nære og usminka jenta dere har sett som jeg også har erfart i 24 år. Å se Rikke på Tv har ikke vært ubekvemt, kanskje bare et par ganger. Jeg ble fort vant til å ha henne her i stua hver tirsdag og torsdag. Å se henne to ganger i uka har kanskje minska savnet etter henne litt og jeg fikk et lite øyeblikk en følelse av at hun var her sammen med oss. Hvis jeg bare pausa på tv`n så ble hun her litt lengre.

Rikkes opplevelse av å være med i reality har muligens styrket henne, men det har sannelig styrket meg også. Man skal være bra tykkhudet for at ingenting skal gå inn i et mammahjerte og så små tvil. Jeg har lært meg at folk dømmer utfra overskrifter uten å lese innhold, at folk har meninger om deg uten at de kjenner deg, at folk velger å påtvinge andre en ærlighet de mener går under friheten til å snakke, men som egentlig ikke er annet ett hets og angrep på andre bare fordi de gjør, sier eller mener noe de ikke er enig i. Denne opplevelsen for meg har vært en reise bort fra det kjente og kjære og inn i det som er usikkert og skremmende. Men jeg har vært så ufattelig heldig å hatt nære venner og familie som har slått ring rundt meg når jeg har hatt det som aller verst. Hatt venner som har løftet meg opp og heiet meg videre når jeg egentlig har lurt på om det var vits å fortsette bloggen. Ja Tove, du ville jo bli nevnt i bloggen min og her kom det da. På siste innlegg med noe av verdigheten i behold. Jeg siterer deg Tove. Det viktigste er ikke å vinne, men å delta. Selv om jeg vet du sa noe anna under en seriekamp i Saltstraumen. Jeg har altså deltatt i blogglivet. Til glede for noen og til forargelse for andre. Men jeg har innsett at jeg kan ikke glede alle i livet. Spesielt ikke uten å ta betalt.

Jeg har lært meg selv å bli sterkere som mamma, ved å kjenne på de svakeste sidene av meg selv. Jeg har sett at mine barn lander trygt på bena fordi de er utstyrt med min tro på dem. Jeg vil herfra og til evigheten støtte dem og sørge for at de vet at jeg er stolt av dem. Stolt av verdier og syn som ligger i deres grunn. Stolt av hvordan de behandler medmennesker rundt og dem kjærligheten de gir og den omtanken de innehar.

 Her er noen shoutouts til folk rundtomkring bare fordi de fortjener det;

 

Hypermarked Bodø City nord folk som gjør en forskjell for folk som trenger det.

Mulitkulde- hvis du noen gang fryser.

Go Dag salong- om du velger å ta skrittet i dag. Gjør det her hos verdens mest hjelpsomme dude!

Bohus -fordi de har verdens beste lagermann der.

Øyvind- verdens beste elektriker ,måkker, hjelper, dopapirleverandør.

Balansen trening og velvære- Her sitter verdens mest fordomsfrie kloke og hjelpsomme person.

Saltvern skole og Hunstad Ungdomsskole fordi de har lærere som tar netthets på alvor.

Yoga North- for god trening selv om kroppen gråter.

Maersk Drilling-fordi de huser flotte venner som er positive, modige og verner om miljøet vårt.

MsRescue fordi de lot meg få to av mine beste venner med hjem.

Petter uteligger- fordi han gjør en forskjell og har lært meg å ville bli en bedre versjon av meg selv.

BKBil for utløp av frustrasjon og dårlige ball leveringer

Medie og kommunikasjon Bodin vg- fordi de har en lærer som lærer neste generasjon med mediefolk nettvett og respekt.

Bodø barnehagekontor- du vet hvem du er og du gjør en sabla god jobb i å plassere fremtiden hos trygge ansatte som vet at menneskeverd og respekt er viktig for fremtiden.

Langfjellblogg- for latter i hverdagen.

Messenger for de utallige samtalene med min ivrigste bloggleser TanteM.

Blogg.no- for mine 10 følgere på bloggen. Takk og klem til dere. Dere er gull verd!!

Hundegruppa rævglefs  for latter og inkludering. Håper jeg får være med selv når kjendislyset slokkes.

Mamma- fordi du er mitt forbildet og har forma meg til den jeg er med dine holdninger og verdier i bunn.

Oda- min etterlengtede andre jente og minstejenta mi. Fordi du vil alltid være en berikelse i mitt liv uavhengig av humør eller status og vi deler et bånd ingen andre har. Dine verdier og ditt syn på mennesker gjør meg stolt over å være din mamma. Du er mitt liv og ingen elsker jeg høyere enn deg.

Rikke- fordi du alltid vil vær min første jente og båndet vi har som mamma og datter vil alltid være sterkt uansett hva du måtte føle. Du omgir deg med positivitet og sprer så ufattelig mye humor og glede rundt deg. Du er et funn og jeg er stolt over å få være mamman din. Du er mitt liv og ingen elsker jeg høyere enn deg.

 

Jeg bruker som regel å holde det jeg lover, så lenge det ikke innebærer å avstå fra sjokolade. I dette tilfellet var det å avslutte bloggen når siste episode av Ex on the beach var ferdig.

For fremtiden har jeg ikke alt for mange ønsker, men noen har det jo blitt. Jeg ønsker at Rikke skal fortsette å ta valg som hun står for, benytte livet til å skape seg muligheter til å nå de drømmer og mål hun ønsker. Jeg håper at hun fortsetter å hjelpe mennesker, se godheten i andre og ikke bry seg med hva folk mener om henne. Jeg ønsker at Oda har erfart at søkelys også medfører kommentarer en helt klart kunne vært foruten men at hun bygger nok ryggrad til å stå imot de som skal fortelle at hun ikke duger. Jeg håper hun fortsetter å vise verden at ved å bry seg så kan ting bli og føles bedre. Jeg håper at de som har fulgt meg og min tilværelse har fått større innsyn i hva som skjer når ord sårer, når vi føler oss alene, eller hjelpesløse. Jeg ønsker at mennesker skal stoppe å påtvinge andre mennesker sine meninger hvis det er en sannsynlighet for at de sårer. Stopp opp og tenk deg om. Trenger den andre virkelig å vite dette.

Jeg tror helt og holdent at verden hadde vært et så mye bedre sted å være om vi bare hadde brydd oss. Om så bare bittelitt. Og om du noen gang skulle tenke at du ikke kan utgjøre en forskjell så la meg fortelle deg med en gang. Det kan du!!!!!

Du kan kanskje ikke forandre hele verden, men du kan forandre verden til den ene personen.

Det har vært en glede, en ære å ha underholdt dere i de 17 minuttene det nok tar å lese gjennom mine blogginnlegg. Jeg håper dere vet at alt som har stått der er sant. Til slutt slenger jeg med noen reaksjoner på min bloggavvikling. VÆR RAUS HELE ÅRET, HELE LIVET, MED DEG SELV, OG MED ANDRE.

Tusen takk for meg.

Beklager at dikt og bilde ikke blei avslutninga, men akkurat i dag va det mildvær. . . . 

Hva skulle man gjort uten Tinder?

I ren desperasjon og frustrasjon over å ikke ha tilgang på assistent hele døgnet, ble min redning en tjeneste mange kjendiser benytter seg av. Selve tjenesten heter TINDER og det er ikke sikkert hvermannsen har hørt om den. Den fungerer slik at man sveiper enten til høyre eller venstre alt etter som man finner det man er på jakt etter. Av og til kan også beskrivelse av tjenesten eller varen dukke opp nedenfor et profilbildet. Profilbildet derimot er nøkkelen til tjenesten da det er her man kan beskue varen først. Jeg ville se om det var mulig å finne den rette bare ved hjelp av tastetrykk. Nå er jeg rimelig utadvendt og liker å by på meg selv, så å opprette en profil gikk egentlig ganske greit. Jeg slet ikke med angst over hva naboen skulle tro, hva fremtidige arbeidsgivere ville mene om min deltagelse, eller muligheten for at noen skulle tro at jeg var så desperat at jeg annonserte min jomfrudom bort til hvermannsen. Nå er det slik at også Tinder har en kjendisversjon som det lukter gull av. Bildene som ble brukt var rimelig harmløse løsslupne bilder fra min alminnelige hverdag fra før jeg ble kjendis. Nå hadde jeg fri tilgang til å boltre meg blant eliten i byer som Rognan, Beiarn, Saltdal, Nordskott, Sørkjosen og Fauske ja i alle himmelretninger ble radaren skrudd inn.

Nå skal det sies at VIP delen av Tinder er rimelig begrenset da det ikke flyter over av kjendiser som meg. Her har jeg samlet noen av de godbitene jeg fant:

Først så tenkte jeg jo at Ole måtte bli det utkårede med tanke på den flott hytta hans, men så slo det meg at jeg elsker jo slalåmkjøring og burde gå for den helt tildekte. På den andre siden har jeg jo bestandig vært svak for dyr og vurderte sterkt om Bianco skulle bli den ene, men her var jeg litt usikker på om det var hundeår eller menneskeår. . . .  Hvis det er hundeår så blir det jo alvorlig mange menneskeår. . . . .da igjen kommer jo spørsmålet om Bianco eksisterer eller ikke. . . . Espen som tydeligvis er inne i bygge bransjen er jo også høyst aktuell siden jeg til stadighet har oppussingsprosjekt pågående.

Jeg vasset videre i profiler med høyaktuelle kandidater og kom over han som ikke bare hadde ett flatterende profilbilde, men sannelig to. Av ulik fargevalør som jeg helt klart tolket som om han har to ulike sinnsstemninger. En fløyelsrød og en mørkere fløyelsrød. Martin syntes jeg hadde slik en sabla fin hårsveis og jeg er jo svak for velpleide menn. Riccardo hadde verdens fineste utsikt fra huset sitt høyt oppe på fjelltoppen mens jeg studerte de to andre. Kunne ikke helt bestemme meg for blomsterFinn eller han med den fine nesen. Lett inntullet i et mykt nisseskjegg dannet nesten neseborene vennlige øyne som tittet nysgjerrig på meg.

Til slutt var det jo Jim lett innpakket i dongeri. Alt dette er jo rimelig viktig når man skal skaffe seg makker for livet. Syns egentlig det er greit å se hva man får før man tar sjansen på evig troskap under øyne som ser meg hele tiden. . . . altså mammas!

For å være på den sikre siden er det viktig at jeg snakker med min familie, tross alt skal jo dette flotte eksemplaret av en kjendisbedårer inn i vårt travle kjendisliv. Jeg ringte både Rikke, Mamma og Oda som alle ga sitt ærlige svar.

Og her er da kandidaten som er håndplukket av kyndige hender.

 

Grunnen til at jeg valgte denne profilen er at jeg kan se han er en sanker. Han har fiskestang og det betyr at jeg aldri trenger å gå sulten, selv om jeg nå vasser i rikdom så kan jo det fort snu. Jeg observerer også at han har eget fremkomstmiddel som gjør det mulig for oss å ta lange turer dit strømmen fører oss. Siden han sikkert har årer er jeg trygg på at han klarer å ro mot strømmen med sterke muskler synlig for alle og enhver.  Oppfinnsom er han også da jeg ser at han har laget eget holdestativ til stanga som gjør det mulig å nyte livet med begge hender mens stanga gjør sitt. Jeg kan også se ut fra det flotte profilbildet at han ikke liker å ta store sjanser da han er ganske nært land. Interiøret i fartøyet er også tidsriktig brunbeiset og jeg vil tro det ligger et par skinnfeller av villsau i baugen og litt sitteunderlag av vintage skinn i en Cognac farge på tofta. Ut fra navnet kan jeg jo bare drømme om at denne kandidaten noen gang kommer til å hisse seg opp. Jeg vil tro han er sterk siden han leder og alderen lyser jo mot meg som neonlys i Las Vegas. Nå står det jo ingen plass i profilen hvor jeg skal lete etter min utkårede, men jeg kan jo se at han ikke er i Finnmark eller Troms. Da ville myggen ha sperra for den nydelige utsikten over blikkstille vann   –   nesten   –    myggen ville sikkert stukket av med både fartøy og stang. Alt i alt er jeg rimelig sikker på at Tinder kan få meg til å slippe bekymringer, stress og mas i hverdagen. Med så flotte snaisne kandidater tror jeg aldri vi vil gå tomhendte hjem. Vi vil aldri behøve å tenke på noe annet enn å nyte synet av disse og drømme oss bort i evig roserus, truserus eller bonderus.

Gleder meg til bryllup og jeg hører klokker kime i det fjerne.

#kjendisdate #villduværramemæhjæminatt #utvalget #frotsefest #etargildet #exonthebeachmamma #kjendismamma #singel

Skriftlig Anekdote for de som muligens kjenner seg igjen…

Dere som ikke er kjendiser vet liksom ikke hvilket press vi kjendiser lever under hver dag og i enhver situasjon i livene våre. Hele tiden er det noen som følger med og som dokumenterer det som går galt, gjerne gjennom bilder i se og hør eller dagbladet. Like vanskelig er det å holde styr på alt spesielt hvis assistenten din har fri og du må klare deg selv. Jeg har bestandig hatt korta mine sammen med mobilen i en slik fancy kjendismobilkortmappe. Utrolig praktisk men ganske risikofylt om man skulle miste mobilen. Derfor bestemte jeg meg for å skille mobil og kort for dermed å unngå å komme i det dilemma å ikke ha penger når man mister mobilen. Og siden jeg er en smule distre så var det bare et spørsmål om tid før det kunne skje.

Her om dagen måtte jeg hente et av barna mine hos dyrlegen og hele hendelsen preget meg slik at jeg ble mer forfjamset enn jeg egentlig er. Når barna mine blir syke går jeg ut av mitt gode skinn. Det skjedde også denne dagen. Armer, ben, hund,mobil,bånd og kortmappe i en skjønn forening trykka inn på et veldig lite området.

Neste dag har jeg time til Eu kontroll med kjendisbil nr 1, og denne timen skulle jo selvfølgelig betales. Det er da jeg oppdager at kortmappa mi er borte. Hvor i all verden kunne den ha blitt av tenker jeg mens jeg går gjennom gårdagens hendelse ned til minste detalj. Blir rimelig svett, men en særdeles hyggelig mann på NAF sier at det er i orden om jeg betaler på Mandag. Jeg har penger skjønner du sier jeg overbevisende og synes det er rart at han ikke drar kjensel på meg. Bodø er jo ikke så stort og det er liksom ikke sånn at det vrimler av kjendiser her. I hvert fall ikke like store som meg. Jeg føler meg ille til motet og er sikker på at han suser inn på pc etter jeg er dratt for å ta en kredittvurdering av meg   –   Så starter den store jakten. Jakten etter kortmappa. En liten sort mappa mindre enn et  ¼ dels A4 ark. Hvor vanskelig kan det være. Jeg leter inne i huset, i oppkjørsel der bilen hadde stått parkert, i gangen, inne i stua, på kjøkkenet, i gangen igjen og der saumfarer jeg skoen også. Kunne jo hende den hadde falt ned i en sko, jeg sjekker badet og er tilbake på kjøkkenet jeg sjekker til og med kjøleskapet og verktøykassen. Alle krinker og kroker blir nøye finkjemmet. Jeg river meg i håret og må ta av meg genseren for jeg føler at jeg kvæles. Det føles som om det er 150 grader i stua sola steker på vinduet og håret klistrer seg i øynene. Kjenner at jeg blir forbanna . . . .forbanna og fortvilt i en og samme følelse. Husk førr helvette roper jeg til meg selv. Hvor er den jævla kortmappa. Kan jeg ha lagt den igjen hos dyrlegen?ville det ikke vært normalt å ringe korteier om man fant et kort, eller i dette tilfellet flere kort, kjendiskort til og med.

Mitt første tiltak er jo selvfølgelig å flytte formuen så jeg tømmer alle kontoer tilknyttet gullkortene mine. Jeg ringer mamma som prøver å hjelpe til selv om hun vet det er nyttesløst. Alt hun sier er ikke det jeg vil høre. . . .for jeg vil bare høre hvor jeg har gjort av den jævla kortmappa. Hun tilbyr penger,hjelp,vasking eller hundepass men ingenting hjelper. Nå er stressnivået rimelig høyt og vi blir enig om å avslutte samtalen før hjertet mitt popper ut av øra mine. Jeg hiver meg på telefonen til Oddis(Oda) og her må jeg prøve å virke rolig. Ikke beskylde henne for å ha tatt den, rørt den,flyttet på den eller i det hele tatt vært i nærheten av den. . . . selv om jeg vet at det sikkert er henne som har lånt den for å kjøpe snop eller noe annet uviktig. Også her avsluttes samtalen rimelig kjapt og jeg har en liten mistanke om at det er henne som sikkert har lånt kortmappa mi. Neste telefon blir til banken der jeg fortvilet forklarer hva som er problemet og hvilke gigantiske utfordringer jeg står ovenfor. Vi blir enig om å sperre alle kortene. Trist, forbanna og fortvila tenker jeg at jeg burde se over bilen, bare en gang til. . . . sånn i tilfellet. . .har jo leita der så sannsynligheten er liten. Jeg gjør meg så lita som teskjekjerringa og kryper rundt på alle 4 mens armer går som hjulvispere på jakt etter den jævla kortmappa. Da med ett. . . .litt foran nesa mi, blinker det i noe svart   –   der ligger den. Helt stille og sikkert tilfreds med ikke å ha blitt forstyrra. Triumferende griper jeg tak i den og klemmer den som om det skulle vært min bestevenn. Siste tiltak for dagen blir da og åpne de sperra kortene, noe som er gjort i en håndvending nå i disse tekniske tider. Jeg flyr lykkelig på butikken for å handle fredagskos i lange baner. Dette må feires. Jeg smiler og lar hvermannsen benytte VIP kassen , føler jeg generøs og byr gladelig på meg selv. Hele butikken merket nok mitt smittende glade humør og min positive energi. Vel fremme i kassa takka jeg nei til pose, siden jeg er blitt så miljøbevisst. Innser at jeg har glemt flerbruksposen men regner med at arma mine rommer fredagskosen. Jeg drar kortet og smiler. . . . dama bak kassen smiler ikke. . . . jeg titter ned. . . . KORT AVVIST . . . . .da må vi bruke dette, sier jeg med en anelse usikkerhet i stemmen. Dama ser på meg og legger hodet på skakke. . .  KORT AVVIST. . . . Lyser det mot meg. Køen blir bare lengre og lengre og jeg blir bare varmere og varmere   –    må ring banken førr æ har penga skjønna du sier jeg med nesten lydløs stemme. Dama i kassen er tydelig irritert og ber meg flytte varene til jeg har fiksa opp i betalingen. Hun sier det med utestemme og jeg er sikker på at alle i butikken ser rett på meg. Ansiktet mitt har fått en anelse mørkere farge og jeg unngår blikk kontakt mens jeg fortvilt prøver å få kontakt med banken. Etter noe som føles som en evighet og damen i kassa velger å forlate kassen så da har det ihverfall gått en evighet, får jeg tak i bankmannen. Jeg prøver å snakke stille men hver gang jeg skrur ned mitt volum sier bankmannen at jeg må snakke høyere. Svetten siler på innsiden av klærne mens øynene fyker fra punkt til punkt og hjernen arbeider på høygir. Jeg forklarer opp og ned og i mente hva som har skjedd og hvilke tiltak jeg iverksatte, og mens jeg forklarer dette til en tålmodig banksjel kommer jeg på noen. . .  flytta ikke jeg formuen på en annen konto. . .? . . Bankmanen lurer på om jeg kanskje burde hatt verge, men jeg er så lykkelig for endelig å ha funnet løsningen på mitt problem at jeg velger å overhøre det. Jeg betaler smiler lett og fyker ut av butikken i en fart bare supermann kan ha.

Så min konklusjon er at nå går jeg tilbake til mitt gamle system, siden jeg til dags dato aldri har mista mobilen min noen gang. . . 

Tudelidu folkens.

Kjendislivets bakside..Advarsel om sterke bilder som kan skape ubehag.

Som dere sikkert skjønner så blir jo jeg som kjendis bedt på ulike event og selskaper, og som kjendis må man jo velge med omhu hvilke det er hensiktsmessig å dra på. Noen åpner dører jeg kan benytte senere og kontakter knyttes, mens andre skaper mer hodepine enn glede. Jeg drar stor sett på alle events så lenge jeg ikke har planlagt ryddig av hus, vasking av klær, tapetsering av vegger, se maling tørke eller annet forefallende arbeid jeg blir tvunget å utføre når staben min har ferie.

I helgen ble jeg da altså invitert på ikke bare en men to storslåtte sammenkomster med andre kjendiser med ulik bakgrunn. Først på agendaen var ost, kjeks og nipping til Prosecco sammen med særdeles gode venner.  Her gikk det unna både i blåmugg, gulmugg, rødmugg og andre utsøkte gamle oster fra øverste hylle. Ofte når man sitter sånn og snakker om gamle dager, om hvem som har gjort hva, hvem som er på Tinder og hvem som ikke burde være der er det ofte at man glemmer av hva nipping er. Godt nede i andre flaske med nipping av bubblevann og nipping av shots får vi et helt ubeskrivelig god ide om å dra ut på livet. Privatsjåfør ringes og danseskoene er på. Merker ennå ikke at muggost og proseccoen jobber intenst sammen for å gi meg den voldsomme virkningen de mener jeg fortjener. Ute på livet blir jeg og min kjendismedsammensvoren Anin kjent med flere med ulike navn og alle like flytende som oss. Det var Mr Moule, Mr fnisfull, Mr Gt, Mr mer fnisfull, Mr Morgan, og mange flere jeg ikke husker navnet på. Noen stiftet vi et dypere bekjentskap til og andre mer flyktig. Hverken Anin eller meg selv følte på noen som helst tidspunkt at vi burde legge inn årene eller ro i land. Noe vi synes er merkelig. Vi møtte på x`er, noen bedre og noen ikke fullt så bra, vi møtte menn med koner og menn som hadde glemt at de hadde koner, menn som ville prate, menn som ville ha autografen, menn som gjerne ville ta bilder sammen med oss og menn som ville vi skulle ta bilde av dem. Alt i alt en meget hyggelig kjendiskveld. Med ett bestemte Anin seg for at nå var kvelden over og vi skulle forlate med verdighet og stil. Jeg fikk kontakta privatsjåfør som hentet oss. Tror egentlig hele turen gikk ganske fint og at vi kom oss trygt hjem med både verdighet og stil   –   så feil kan man kanskje ta. Etter å ha snakka med privatsjåføren, fikk kjendisglansbildet mitt noen sprekker jeg umulig tror kan være sant. Her er hva Ado, vår privatsjåfør fortalte:

Jeg (Ado) henta dere (Meg og Anin) ganske så ustødig begge to. Dere kom seilende mot bilen som to luftkanoner ute av kurs. Jeg hadde fått besøk av politiet ved siden av min bil for kontrollspørsmål ang min parkering i påvente av dere. Du(altså meg) begynte å hisse deg opp da du fikk øyne på disse to unge politimennene og skulle til å starte verdens lengste diskusjon ang piratkjøring. Du med fingeren høyt hever og kjeften på vidt gap mens jeg avverget et muligens ufrivillig møte med glattcella da jeg ganske hardt og kontant ba deg sette deg inn i bilen og holde kjeft. Heldigvis adlød du på sekundet og vi kunne starte vår ferd hjemover. Underveis i bilturen prøvde jeg å starte en konversasjon men innså snart at det ikke lyktes. Du satt ganske stille med et tomt og ufokusert stivt blikk rettet fremover på veien. Jeg kunne se at munnen på et punkt hadde seget ned og at sikkel begynte å dryppe på den ganske så dyre pelsjakken vi skulle dele. Anin i baksetet hadde ikke like store problemer med å fokusere og startet på en heidundrende Multitaskings oppgave. Hun både snakket, lo og klarte å fokusere på veien fremover, selv om innholdet i formidlingen var noe usammenhengende og tydelig gestikulering skulle bøte på de ord som manglet.

Etter å ha sluppet av Anin på angitt bestemmelses sted ble det ganske så stille i bilen. Et par dype svelgelyder kunne høres og jeg ble med ett bekymret om det var liv. Jeg prøvde meg på et par samtalestrofer jeg muligens kunne lykkes med, men du kvitterte kun med enstavelsesord og grynt.

Vel hjemme var jeg raskere enn deg inn og oppdaget ikke at du hadde dotte av lasset før jeg hørte en intens fikling i nøkkelboksen ved døra, noen banneord jeg ikke hadde plukket opp før ble registrert og til slutt fikk du opp boksen. Etter fire forsøk på å finne nøkkelhullet innså du at oppgaven var forgjeves. Men en stor glede utspant seg på trappa i det du oppdaga at døra var åpen og du kunne spasere rett inn. Vel, å spasere var kanskje et pyntet versjon. Du tok tilfart og formelig spant inn døra som om mannen med ljåen var etter deg.  Fra inngang til bad ble det opprettet en kles sti som tydelig kunne gjenskape dine vandringer dagen etterpå. Etter ca 5 sekund var du allerede oppe og langt inn i drømmeland. Jeg sjekka og oppdaga at du muligens hadde skrudd varmeovnen litt for høyt men regna med at det var fordi du frøs litt. Du hadde også droppet tannpussen, noe som egentlig bekymret meg mer,

Dette er som sagt sitert av min privatsjåfør og siden hun er ansatt av meg stoler jeg ikke helt på at dette er rett gjengivelse av kvelden, da jeg selv tror den var litt mer stilfull.

Dagen etterpå derimot er mine egne opplevelser på godt og vondt. Det kan jeg skrive under på. Jeg våkna egentlig ganske tidlig i hvertfall føltes det sånn. Det første jeg kjenner er varmen, en slik tropehete og jeg er litt usikker på min plassering. Er jeg hjemme eller er jeg i sydligere strøk. Jeg prøver å glippe på øynene og innser at jeg ikke får de opp. Jeg kjenner angsten krype inn under dyna og er nå sikker på at jeg er blitt bortført og noen har tatt øya mine. Øynene mine sitter klistra ihop og jeg må bruke makt for å dra de fra hverandre. Jeg håper at de fremdeles er der og blir rimelig letta når jeg skimter dagslys. Jeg kjenner fremdeles ubehag og det svir når en tanke plutselig slår meg   –   huska jeg å ta av kontaktlinsene i går? Med skjelvende fingre prøver jeg å lokalisere kontaktlinsa på øyet men må lete ganske kraftig. Jeg gnikker og gnur på øyeeple og kjenner at panikken tar meg i takt med den intense sviende følelsen av skitten finger i øyet. Etter mye om og men får jeg dratt ut djevelskapen og synet er berga. Men så starter tankevirksomheten. Den som ofte kommer dagen etter en event. Pelsen på tenna vokser i takt med tanken om det muligens ligger flere i senga enn jeg først hadde antatt, selv om noe sier meg at pusten min nok hadde tatt livet av de. Jeg søker som en halvblind og klapper iherdig på motsatt side av senga. Det er da jeg oppdager det. Kjenner at fingrene mine treffer noe mykt og varmt. Jeg stivner av skrekk og tørr ikke lee på en finger. Ble kvelden morsommere enn jeg først hadde trodd? Jeg tar mot til meg og river opp dyna med en siste kraftanstrengelse. Jeg kan ikke beskrive den lettelsen jeg kjenner når jeg oppdager at det er Edgard som har sneket seg inn et ubevoktet øyeblikk og ligger der med tydelig irritert mine fordi jeg forstyrra nattesøvnen hans. Krise avverget og jeg kan igjen konsentrere meg om å kjenne etter hvor det gjør mest vondt i kroppen. På skjelvende ben klarer jeg å stable meg ned i neste etasje. Kroppen skriker etter veske og hodet mitt et i ferd med å eksplodere. Jeg klarer så vidt å få karret meg inn på badet og der   –    innhyllet i en voldsom varm badekåpe finner jeg trøst hos frøken porselen. Der blir jeg liggende å gulpe til kroppen min ikke vil mer og jeg kravler inn på soffan for å dø der. Happy og Candy har merket at matmor er i ferd med å avgå, så de holder seg på betryggende avstand, vurderer smittefaren og ser på meg med triste store øyne. Jeg er for utmattet til å reagere og glipper frem og tilbake inn i en døsighet der drømmer og virkelighet går hånd i hånd. Jeg ser en tunell og lurer på om jeg tør vandre gjennom. Kan skimte et skarpt men vennlig lys i enden og får en følelse av ro i kroppen. Kom hit roper lyset til meg og jeg blir fristet til å ta prøvende skritt mot lyset. Kom bare du kom, synger det så vakkert fra det varme lyset. Jeg kjenner at jeg svever. Svever mot det varme lyset, endelig skal jeg få ro, endelig skal jeg få kjenne varme og stillhet. Så med ett blir jeg rykket tilbake, bort fra det varme lyset, bort fra herligheten som ventet meg. KOR DET GÅR, kommer det hardt og med utestemme fra noen jeg så meget godt kjenner. Jeg glipper på øynene og ser min privatsjåfør Ado titte bekymret men nådeløs ned på meg. Du vet at du lukta bryggeri?  kommer det spydig fra bedreviteren. Jeg innser at jeg blir nødt å lide meg gjennom dette og at sjansen for at jeg overlever er tilstede. To paracet, tre slurker cola Ziro, fire slagna ostepop og en mengde med søvn senere blir jeg nødt til å gjøre et forsøk på å fungere.

prøver å se om filter kan berge dagen…

Min mamma har også fått nyss i at jeg er døden nær og er oppriktig bekymret. Takk gud for forståelsesfulle mødre.

Happy og Candy er ikke like forståelsesfull og vil gjerne dra matmor ut på en luftetur. Jeg tenker dette er sikkert akkurat hva kroppen min trenger. Vi går vår faste runde og jeg innser at dette var nok en god ide, helt til H&C bestemmer seg for å kvitte seg med det de har i tarmene opptil flere ganger på vår runde.

Jeg er nøye med å plukke opp etter mine hunder, men denne dagen hadde jeg nok valgt å la være. Hvis det ikke hadde vært for at H &C absolutt måtte drite der det var folk tilstede. Jeg kjenner at jeg banner inni meg og finner frem bæsjeposene som bestandig henger på båndet. Det blir bare bedre og bedre i det jeg innser at Dænnis har byttet ut de svarte diskre posene med hvite nesten gjennomsiktige poser med søte små poteavtrykk på. Ikke nok med at jeg må lete blant gress og strå etter en avføring jeg helt klart kjenner lukta av men ikke ser, jeg må også bære den med meg hjem i en gjennomsiktig pose. Godt synlig henger den der og dingler. Jeg gulper og mannen som skifter dekk tror nok at jeg muligens har smakt på dritten slik jeg oppfører meg, men jeg er bare innstilt på å overleve. Fire ganger med samme prosedyre, med samme tilskuermasse drar jeg mine små i båndet og håper at vi rekker hjem før jeg spyr.

Vel hjemme venter sofa og stabilt sideleie frem til neste fest. Om sånn ca 2 timer   –    Det er her jeg tar et veldig klokt valg, slike valg som man som kjendis ofte står ovenfor. Jeg velger å KJØRE på event`n i kveld. Jeg trenger ikke sminke meg for sminka fra i går sitter som sprikra i trynet mitt, klærne ligger klar og jeg stuper i bilen. Er ennå litt usikker på om bilkjøring er det beste, men tar sjansen. Fremme på festen innser jeg at jeg muligens var litt hurtig i påkledningen da de andre bemerker mitt nydelige sko valg som helt klart står i stil med jakka.

Jeg innser at dette ikke er min dag og ber vertinnen av «nystolfest» om å arrangere ny sammenkomst ved en senere anledning. Hun påpeker da at jeg burde være klar over alderens innvirkning angående todagers, men jeg tror heller jeg må hjem for å avklare og sette meg inn i begrepet «å nippe». Så kommer en tanke jeg ikke har tenkt på, men som helt klart må være årsak til mine lidelser. Tanken om sabotasjen. Hva om jeg er blitt utsatt for et kjendisattentat, hva om noen har putta noe i bobblene? Tankene er mange, og jeg sliter med å tro at mine nærmeste kunne ha gjort det   –    men kan det være slik   –   kan det være slik at venner egentlig ikke er venner. Er det Yrg, nirtak-nna, Monsen eller Amundsen, kan det være de to ukjente groupiene som kom senere på kvelden? kan det være Mr Moule? Teoriene svirrer i et nok så ødelagt kjendissinn

-Kanskje det blir lenge til neste event.

#glajegoverlever #kjendisfest #kjendislivetsbakside #todagers #event #exonthebeachmamma #ingenfestutenvest #mugg #kjeks #nipping #komplott #attentat #konspirasjon 

Slanking på Utpust.

En dag. . . . . . . . .

Til alle dere som heiet på meg, ville at jeg skulle lykkes, hadde sett at et par kilo forsvant fra hekken min eller generelt bare ville ha noe å se en mulig progresjon på   –   Beklager å måtte la dere vente.

Slankekuren min fikk en brå stopp og jeg er så UTROLIG lei meg for at jeg måtte avbryte når jeg ikke hadde kommet halvveis engang. Men sånn er det da altså. Jeg fikk et annet «problem» som jeg måtte hanskes med først. Happy som er min spanske señorita måtte til dyrlegen. Lang historie kort, hun fikk beskjed fra sin lege om at livvidden var i overkant stor. Og siden huset mitt ikke har plass til to divaer på slanker`n, så måtte dessverre jeg vike for Happy. Så nå skal Happy på slanker`n, og jeg regner med hun er like begeistret som jeg var.

Dette med slanking er ikke helt min greie, og jeg har liksom aldri i min ungdom behøvd å tenke på det. Velsignet med høy forbrenning vil noen kalle det. Jeg spilla fotball og var med venner. Husker jo selvfølgelig at det var ting jeg følte jeg mangla, som for eksempel store pupper men jeg regna med at de skulle være på plass til jeg var fylt 18 år. Det sa i hvert fall Mariann storesøstera til venninna mi. Broren min derimot pleide ofte å si «Hadde det ikke vært førr nasen din Cecilie, så hadde vi neppe sett att frem på dæ». Jeg lo og håpa at armene hans skulle krympe samtidig som han fikk en intens kløe i ræva.

Presset var nok der når jeg var ung men vi hadde liksom ikke de store mulighetene til å fikse på greiene. Vi stjal indiske pudderkuler som virkelig fikk deg til å se indisk ut, vi tjuvlånte selvbruningskremen fra storesøstre som fikk oss til å lyse selv i mørket. Vi spraya hår til værs, tuperte og tok permanent   –    gjerne hos lærling slik at prisen ble billig og krøllene i minste laget.  Vi bleika og farga håret i ulike nyanser fra Orange til blåbærlilla. Blå maskara var på moten og hvite lepper. Husker pappa en gang tok pulsen på meg da han var sikkert på at jeg var dau. Vi hadde ikke contouring og highlights, men satte opp panneluggen i ulike ananas lignende kreasjoner.

Som mamma til to jenter blir jeg skremt over mulighetene de tilbys allerede på et ungt nivå. Først kanskje det harmløse som vippe extension, hair extension akryl og gel negler, for deretter å sette seg inn i et hav av ulik sminke med ulike effekter alt etter hva man ønsker å fremheve eller bli kvitt. Men så er det de mer kosmetiske inngrepene jeg er redd tar helt av. Fillers i lepper kinn hake og Botox i rynker. Jeg vet sikkert ikke halvparten av alt som tilbys de unge, men jeg ser i hvert fall på mine to at de studerer seg selv med et veldig kritisk blikk. Litt for kritisk. Nå er jo jeg mammaen og synes jo de er det vakreste som finns på denne jord, og mener de aldeles ikke trenger å fikse på hverken hake, nese, lepper eller annet. Jeg er ikke imot å fikse på utseende og hver og en får ta sine valg, men mitt inntrykk er at mange fikser på ting de egentlig ikke trenger. Fikser på ting bare fordi det er in. In med store lepper in med smal midje stor rumpe osv osv.

Første gang Rikke kom hjem med fyll i leppene kjente jeg at jeg ble veldig trist. Trist for at hun ikke selv så hvor vakker hun var uten. Trist for at noe eller noen hadde fått henne til å tenke at hun trengte det. Jeg hadde håpa at hun skulle slutte der, men den gang ei. Hun er jo voksen og tar sine egne valg, men hun vet hvor mye jeg frykter slike korreksjoner. Ene og alene fordi jeg mener hun ikke trenger dem og at jeg er redd for at hun skal bli avhengig. Ikke klare å se når hun må stoppe opp. Ikke bry seg om hva hun putter i kroppen.

 Så nå har hun fylt på i både kinn og hake mens hun samtidig får behandlinger for å fjerne fett fra kroppen. Jeg kan ikke nok ikke fatte at hun velger å frivillig utsette seg for slik smerte eller uvisshet om hvordan det kommer til å bli. Men på den andre siden så sitter jeg full av tatoveringer og gladelig bestiller ny time for kroppskunst. For noen vil det være utenkelig, usmakelig og helt vanvidd å ødelegge kroppen på den måten. Nå skal jeg ikke sidestille hverken det ene eller det andre, poenget mitt er at jeg kan ikke dømme hva andre velger å gjøre. Jeg har selv sitter og sett på haka mi, på kinnene, lepper og hår. Blitt mer kritisk og vurdert å legge meg under nåla. Men jeg er livredd for å se ut som en godt voksen kattepus, ei som er konstant overgitt, miste evnen til å smile eller falle sammen når årene går (og dette baserer jeg på sikkert manglende kunnskap om de ulike metodene og eventuelle ulemper som kan medføre). Så jeg velger å avstå..ihvertfall inntil videre. Så får jeg heller søke etter den evige ungdomskilden uten nåler.

Hvis jeg kunne spolt tilbake tiden til da jeg var ung har jeg egentlig bare et ønske. Jeg skulle ønske at jeg satte mer pris på meg selv, var mer fornøyd med min kropp. Flat mage uten muffinstillegg   -slank rygg uten sidehåndtak, faste armer med et snev av muskler uten grevinnevedheng, slett fin hud stram som et trommeskinn uten en antydning til rynke, ei rompe som spratt lekent sammen med resten av kroppen   –   men jeg tok det som en selvfølge da, og unge nå tar det sikkert som en selvfølge nå også. Skulle bare ønska jeg satte mer pris på det   –   da.

Så da sitter jeg her i mitt 43 år gamle skinn med skavanker som jeg tror er sjarmerende og rynker jeg mener er et tegn på visdom. Jeg har tigerstriper på lår og rompe, øyelokk som sakte men sikkert siger over synsfeltet, lange tannhalser og hår som mister spenst. Jeg har tørre hender med aldersflekker, pigmentflekker og mulighet til bart om jeg sparer. Jeg har underkropp som ikke matcher med overkropp, ikke timeglassfigur men svampebob figur, jeg har poser under øya, rundt ankler og knær for ikke å snakke om ved øra. Porene er blitt større så sminken detter nedi, vippene har krympa til minimal lengde og nesehår må trimmes. To ganske kraftige hår danner allianse på haka og truer med å anlegge skjegg, mens det tredje har slått rot i kanten på brystvorta. Puppene rulles inn i en Bh like polstret som en skuddsikker vest og navlen har jeg sluttet å lete etter. Stringtruse er ikke like flatterende da jeg ser mer ut som en juleskinke før press.  Jeg har både rompemuskler og magemuskler men de er godt gjemt under lag på lag med velbehag, tærne dere   –   de er de eneste som ikke har forandra seg stort. Jeg ser på meg selv der jeg står i bærræva foran speilet, tatovert på en blåmandag og jeg tenker   –   dæven førr ei lekker rype!

Så selv om kroppen forandrer seg på godt og vondt har jeg bare en ting å si. Det sitter mellom øra. En person med troen på seg selv uavhengig av kilo alder mangler eller skavanker er vakker. Det synes. Hver dag burde vi se oss i speilet og rope høyt til oss selv   –   fy faen du e nydelig   –    du kan rope på andre dialekter også

så kanskje en dag. . . . . . . behøver vi ikke nåler,piller,kremer eller andre metoder for å føle oss flotte. Den dagen kommer ikke med åra, men med tankene.

Kanskje en dag er det nok å være bare meghele meg.

Her skulle jeg selvfølgelig hatt et ekte nakenbilde av meg selv, men siden jeg er så sjenert får dere nøye dere med en akt tegning.

-Til vi sees-

#nøkkelmerket #kroppertopp #mangfold #levlivet #kjendismamma #exonthebeachmamma #bythewaysingel

Den lange Kuren

Hvis du blir lei av å les, så legg gjerne inn en pause med litt snacks…

 

Etter en god natts søvn er det deilig å våkne opplagt og snøfrisk til en ny dag. Hvem i all verden er det jeg prøver å lure. Jeg kan ikke huske sist jeg våkna opplagt og snøfrisk, ei heller at det noen gang har vært deilig å våkne opp til vekkerklokkas grusomme alarm. Nei dette var en morgen slik som de aller fleste morgener i mitt voksne liv har utspilt seg. Klokka ringer og jeg sverga at jeg nettopp hadde satt den på. Kunne ikke ha sovet mer enn 10 minutter max. Tørr i kjeften med verdens største gnuknute i bakhodet og kjeks smuler klistra til låret, som det pleier å gjøre når man spiser i senga, klarer jeg å stable meg sånn noenlunde på bena. I det jeg røsker tak i snora som holder den lystette rullegardinen nede innser jeg at jeg muligens er like sterk som Pippi på morgenkvisten. Hele dritten løsner fra festene og tar tilfart fra vinduet og smeller meg rundt øra med en kraft jeg er sikker på kom fra han tykje sjøl. Jeg banner på ekte nordnorsk vis og selv de halvdøde fluene i vinduskarmen stivner av skrekk og spiller død.

Orker ikke leke byggmester Bob nå, og finner det første jeg får tak i, surrer det rundt kjendiskroppen og vakler ned en trapp bygd i det herrens århundre netten hundre og førti ni. På vei se jeg ikke Bodil som sover så bedagelig i trappa og tråkker henne på halen. Hun kvitterer med å sette høyre pote, som inneholder fem ganske skarpe dødsredskaper rett i skinnleggen min. En ny kraftsalve kommer som hagl i ræva på ei rype og Bodil rømmer åstedet.

Vel fremme ved destinasjonen konstaterer jeg at speilbildet helt klart også reflekterer det jeg føler inni meg. Helt Ræva. Slukkøret over manglende morgenspenst og med sekker så store som Svartisen under øya bruker jeg siste rest av verdighet til å karre meg i dusjen. Der inne tråkka jeg selvfølgelig på en engangshøvel strategisk plassert av en tenåring for å skade en potensiell uskyldig dusjer og nå renner begeret over. Ut fra kabinettet hagler det høvler tomme Shampo flasker og en tannbørste jeg er usikker på bruksområdet til. Jeg fyker rundt som en illsint russer og sjamponerer håret litt vel mange ganger, bruker litt vel mye såpe og glemmer selvfølgelig balsam.

Men det funker. En dusj kan gjøre underverker og jeg innser at en ny Cecilie trer ut av kjendiskabinettet. Jeg fikser og doller, sminker og skroller, bruker det jeg har og synes selv resultatet er straks bedre enn utgangspunktet. Nå skal bare magen fylles og deretter på jobb. Mitt gode humør begynner å stige i takt med besluttsomheten i det jeg når kjøleskapet. Der får jeg øye på en lapp 

 –   en ganske stor lapp   

–   HUSK SLANKEKUR!!  Farsken sier Fr Fluffy! Jeg kjenner at jeg muligens vurderer å flytte oppstarts dag til neste mandag, humøret er sikkert er mye bedre da. En indre kamp jeg er sikker på er synlig for andre utspiller seg på kjøkkenet. Jeg er sikker på at denne kampen er tapt men den tynne lille dama inni meg skriker etter å få komme ut og jeg bestemmer meg for å fortsette kuren.

Nå skal det sies at jeg anser meg selv for å være en rimelig sta kvinne. Ei sånn som mange ganger holder ut der andre ville ha gitt tapt, ei som har stor motstandskraft og klarer å stå imot presset, ei som bestandig fullfører, risiko vurderer og aldri begir seg inn på prosjekter hun ikke kan håndtere. Mine venner ville nok jubla over å møtt denne dama, da de mest sannsynlig mener at dette ikke er meg. Jeg derimot liker å lure meg selv og velger å tro at jeg er denne fantastiske målbevisste dama.

Allerede på jobb og godt i gang meg tredje brødskive til frokost innser jeg at jeg har glemt av hele slankekuren. Skulle jo spise knekkebrød   –    underveis i dagen blir det heller ikke bedre, da jeg faller for fristelsen og kjøper en brus og en sjokolade i lunsjen.

Farsken, den kiosken vi har på jobb. Himmelrike og helvete i samme skap. Vi har møte på jobben så middagen sløyfes og i mitt stille sinn tenker jeg at det var da enda godt. Så kan jeg ha god samvittighet for brusen og sjokoladen i hvert fall. Det blir ikke bedre når jeg kommer hjem og blodsukkeret er rimelig lavt,  jeg søker etter mat som en utsulta hauk og heldigvis har Oda lagt en stor kjekspakke på benken som skriker ÅPNE MÆ!!!. Lydig adlyder jeg og innser vel egentlig at slankinga denne dagen har til nå vært svært lite vellykka.

Litt slukøret tilbringer jeg resten av kvelden i sofaen med ostepop som min bestevenn. Jeg trøster meg med at i morgen er en ny dag og det er egentlig da slankekuren skulle ha starta. Siden jeg har lest en plass at å starte en slankekur på Mandager ikke er spesielt vellykket. Det gir dårlige odds og sjansen for å mislykkes er stor. Greit å ikke kludre til slik statistikk tenker jeg bestemt og tar en titt i kjøleskapet etter sunne alternativ.

Regner med Rømme går under kategorien sunn mat …..

Neste morgen er en bedre dag og jeg har slankingen friskt i minne. Kjenner at magen min også husker den og gjerne vil ha repetisjon fra dagen i forveien. Men den gang ei. Knekkebrød skyter fart ned i en normalt knusktørr hals og jeg unngår så vidt å få knekkebrødsmuler ned i lungene. Noe jeg tror er livsfarlig. Jeg skyller jeg ned med et bitte bitte lite glass brus uten sukker selvfølgelig. Jeg klarer å holde en ganske stram linje frem til lunsjtider da NOEN hadde bestemt seg for å ta med kake denne dagen. Veldig veldig hjelpsomt tenker jeg, veldig veldig bra tenker Fr Fluffy. Jeg prøver først å unngå blikk kontakt med kaka der hun ligger fristende på benken. Jeg har hørt at blikk kontakt kan være fatalt. Det går bra inntil den ene etter den andre skryter av den fantastiske kaka og jeg i et tiendedels sekund mister fokus   –    Jeg stirrer på kaka med fråden skummende rundt kjeften og innser at jeg er fortapt.

To stykker senere røsker jeg liv i min stahet og unngår blikk kontakt med kaka resten av dagen. Nå skal det sies at det også var kake på pauserommet, og siden jeg hadde syndet tidligere kunne jeg jo synde litt til.  På vei hjem stopper jeg innom butikken for å handle litt sunn og næringsrik middag. Pågangsmotet er igjen fylt opp til randen etter verdens største peptalk med meg selv i bilen. En skyllebøtte jeg ikke ønsker noen å oppleve, og samvittigheten fikk seg et kraftig kakk. Men nå var jeg altså fit for fight   –   ikke fit, kanskje mer fat.

De fleste kjendisene har jeg inntrykk av spiser mye salat og jeg hadde derfor bestemt meg for at det skulle være dagens næringsrike middagsrett. Gress har aldri vært en favoritt hos denne dama så jeg bestemte meg for en Kyllingsalat. Kunne jo alltids ta litt mer kylling i enn anbefalt. Mens jeg gikk der i frukt og grønt avdelingen og plukka, tomater så lekre og røde, agurk så grønn og lang. Luket med meg løk, chili, ulike salatblader, salathoder, paprika og selleri. Jeg lener meg over for å fiske frem to nydelig perfekt modne avokadoer da jeg hører et svakt pssst!  Jeg snur meg og lurer på om det er paparazzi jeg hører.

Da, får jeg øye på dem. De ligger der så perfekt på rad, skinnende runde og helt uimotståelige. Vakre smultringer med knall hvit glasur. Et perledryss av kakestrøssel ligger lett og ledig over hver enkelt. Noen har farget strøssel, andre har sjokoladestrøssel. Felles for de alle er at de smiler. De hvisker og tisker, smekker og lurer. De samarbeider og jeg kan se at de vil bli med. Ta oss med, synger de i kor med silkemyke stemmer. Ta oss bort herfra sukker de trist. Jeg har ikke hjerte til å forlate dem. Kan ikke svikte disse små men akk så fyldige små rakkarne. Jeg forklarer på en hensynsfull og pedagogisk måte at jeg kan ikke redde alle, og bare to kan få være med meg hjem men at jeg kan komme tilbake en annen dag og redde flere. Lett om hjerte med en følelse av å ha reddet noen suser jeg på samvittighets toget hjem. Jeg innser ikke at jeg har blitt lurt før senere på kvelden. Da er siste rest av besluttsomhet i ferd med å forsvinne og jeg planlegger et hurtig fluktforsøk bort fra slankekuren og dens grep. Men som alle andre kjendiser vil jo også jeg lykkes i noe, så jeg biter tenna sammen. Mitt siste forsøk blir pulveret som står på benken. Det skal gi den puffen man av og til trenger, dette skal gi energi og sårt tiltrengt mot. Mulig det er her min redning ligger. To strøkne skjeer for effekt blandes ut i en liten kopp med vann. Dette skal bli greier tenker jeg idet jeg svelger blandinga og overser den lett prikkede følelsen jeg får i halsen.

Jeg merker lite i begynnelsen og sitter tålmodig og venter. Jeg venter og venter. Urolig rusler jeg rundt i stua og strener tilfeldigvis fordi speilet i gangen. Det er da jeg ser det   –    Et ansikt som umulig kan være friskt eller mitt. Huden har en farge tilnærmet plommene i Hardanger og den kjennes fire nummer for liten. Deretter kommer en ubeskrivelig varme som sprer seg i hele ansiktet. Trangen til å kjøle ned blir for stor. Jeg hiver meg rundt og fikser vaskekluter med iskaldt vann. Legger over, men det hjelper lite. Jeg søker rundt i huset etter kalde gjenstander som muligens kan hjelpe, legger på lysestaker av jern, blomsterpotter med glaserte kalde overflater, jeg springer ut på verandaen i håp om at utetemperaturen skal kjøle ned det brennhete ansiktet mitt. Ingenting hjelper. Jeg vurderer å skrelle av meg huden men innser at det nok ikke er beste utvei. Jeg blir desperat og er på randen til galskap da jeg får øye på   – Fryseren!!!

Der er det kaldt, og jeg tar rennefart og plasserer det gloheite trynet mitt så nært kulden jeg kommer. Jeg våkner til liv når de frosne ertene er ferdigtint og fryseskapet selv har startet det den trodde var avtining. Jeg innser her jeg ligger   –   på ferdigtinte erter og bacon fra sist lutefisklag. Mulig denne slankekuren ikke virker. Mulig jeg må erkjenne at slanking ikke er noe for meg   –   siden det ennå er 27 dager igjen av kuren. . . . . . 

#slanking #sommerkropp2023 #pines #erdetverddet #FrFluffy #livetsomkjendis #kjendismamma #exonthebeachmamma #ikvelderdetsanneligexonthebeachgitt

 

Den indre kampen….

Som de fleste andre kjendiser blir også jeg utsatt for et voldsomt press angående mitt vakre ytre. De sier man legger på seg 10 kilo når man er på TV, men jeg kan fortelle dere at man også legger på seg bare ved å være avbildet i avisa. Første gangen jeg ble avbilda så jeg kilo jeg på en eller annen måte hadde fortrengt langt bort. All publisering i media egentlig, ser ut til å bringe med seg noen gram og kilo hist og her. Som den kjendisen jeg er og med alle mine publiseringer i media kan dere tenke dere hvor kiloene bare raser på i en fart hinsides all fornuft.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere damer, men for meg har ordene en påvirkningskraft. Det andre sier til meg tar jeg til meg og plasserer det på plasser jeg strengt tatt kanskje ikke skulle hatt det. Her om dagen sier min gode venninne Nina ; Cecilie, æ syns du e blitt slankere i det siste. Og det er her kroppen min mistolker disse ordene. Eller hun litt Fluffy dama på venstre skulder.  Disse ordene som egentlig skulle fått kroppen min til å feire danse jenka og tatt tilfart inn i «dette passer du når du blir slankere» seksjonen i klesskapet. Men nei da   –    Denne kroppen velger å tolke disse ordene som fare. Nå står det om liv. Dette er krise hjelp deg selv og helst i går. Så da slår kroppen over på autopilot, tar kontroll over en hjerne som for tiden er ute av drift og loser den trygt ned til nærmeste kolonialforretning. Der setter vi fart og strener ganske fort fordi frukt og grønt avdelingen og rett bort til sjokoladen som ligger pent og pyntelig dandert på hver sin plass. Stratos med sin vakre kongeblåe farge, peanøttkuben med sin nydelige orange høstfarge, smil med sin lekre runde form, sport lunsj som oser av sunnhet og velvære,  Bounty med sin myke kokos smak med 3 sjokolader i en, altså mye mer for penga. Eller hva med de store rakkarne som ligger og frister med nøtter, uten nøtter, med luft uten luft, med kjeks, puffet ris eller knasende små karamellbiter som suger seg fast i de allerede utslitte 6 års jeksla. En hel verden av valg. Jeg blir stående å sikle som en hund i løpetid. Kjeven min synker flere hakk for hver gang jeg snur meg og fester blikket på en ny liten herlighet. Jeg blir varm om hjertet og kroppen slapper av. Merker ikke at folk begynner å gå omvei rundt min seksjon. Med en litt lett knekk i bena og et sløret blikk klarer jeg å få karret til meg litt verdighet og jeg ender opp med en Bounty, en Toppris og en Cola Zero for å fukte strupen med. Nå skal vi feire hyler frøken Fluffy på venstre skulder. Feir at du er blitt tynn jenta mi!!!!!    

Sjokoladene får den ære å dyttes inn i det ventende gapet nesten før vi når bilen. Kjenner faktisk at jeg begynner å kjærtegne dem, snakke lavt til dem og forsikre dem om at snart skal alt bli bra. Snart skal de ofres til Fr Tynna på høyre skulder. Som en liten ofring der vi glemte å spørre Fr Tynna om hun ville ha den   –    Slik er det kroppen og hjernen min samarbeider hver eneste gang noen sier noe til Fr Tynna. Selve ofringen er over på veldig kort tid og Fr Fluffy er fornøyd med dagens innsats for landet. Fr Tynna føler seg nok litt overrumplet og kvitterer med å lage kvalme for både meg og Fr Fluffy.

 

Nå har det seg slik at jeg aldri har måttet gå på slike slankekurer jeg hører andre kjendiser snakke om fordi jeg har vært velsigna med genene fra min biologiske far som var 2 meter høy og 42 kilo. Her snakker vi høy forbrenning. Kall det gjerne en velsignelse eller bare livet som jeg valgte å kalle det i ca 30 år. Det er nemlig noe som skjer med kroppen etter fylte 30 år. Det er liksom som om ostepoppen plutselig legger seg på steder den før aldri har   –   det dukker opp utoverkurver som jeg først trodde oppstod på grunn av trykk eller sovestilling, men ble snart klar over at de hadde kommet for å bli. Permanente som mamma kalte dem   –   jeg var jo helt sikker på at det var noe man hadde i håret og ikke på kroppen. Så fylte jeg 40 og forbrenninga stoppa opp. Jeg begynte nå å få samlinger rundt anklene, ørene og bak knehaser.  Men nå har jeg tenkt å ta et oppgjør med alderstillegg. Jeg higer etter å få enda større innpass i en kjendisverdens univers, der vi som blir tynne får leve det gode liv. Kom over en slik kur som lover meg sylfidekropp på 1 mnd. Jeg gleder meg. Rekker akkurat å stupe inn i den åletrange kjolen jeg kjøpte på min 16 årsdag i det sølvguttene hyler julen inn…….

 

-let the game begin-

To be continued!

#slanking #julefin #tynndamasomvilut #exonthebeachmamma #kjendislivet #medaljensbakside #press #kroppenmin

Kjendisbarna

Jeg er jo godt vant i rollen min som kjendis, men jeg kan jo ha forståelsen for at det ikke alltid er like lett for andre medkjendiser i huset å leve opp til kjendisstatusen de har fått tredd ned over ørene. Edgard og Bodil er et klassisk eksempel på dette og har ennå ikke helt klart å integrere kjendislivet i sin hverdag.

Edgard #hjerte

Bodil #hjerte

Jeg startet jo ganske tidlig å venne dem til et liv i sus og dus. Fant fort ut at Prosecco ikke var favoritten, ei heller dyr rosevin, men kaviar derimot gikk ned på høykant. Kavli som tydeligvis er den dyreste på markedet ble servert titt og ofte. Selv om jeg er kjendis ønsker jeg jo selvfølgelig at min familie skal få et variert kosthold og ikke bare leve på kaviar og dyre drikker.

Jeg investerte derfor i et meget dyrt fòr på min lokale matvarebutikk for hvermannsen. Tidligere har jeg tråla rundt på ulike dyreforetninger spesialisert på ulike matmerker i jakten på hva Edgard og Bodil syntes var prima vare. De spiser jo ganske masse, egentlig litt for mye til å bare leve sus og dus livet på sofaen med Netflix og kaviaren da. Med kvalitetsmat i skapet og velfylte skåler av skinnende rosegull skulle livet til Bodil og Edgard nå nye høyder.

Dyre vaner trenger av og til litt tilvenning for hvermannsenkatter også. Allerede første dag begynte tegnene på ufriviliig påtvang av luksus å melde seg. Det var først et lite hårstikk i matskåla. Så fint dandert. Jeg var da sikker på at jeg hadde trent Bodil og Edgard til å delta i fellesskapet når det kom til rydding. Stolt som en høne klappa jeg dem begge på hodet, lagde koselyder og klødde dem lenge under haka. Faktisk så lenge at Edgard begynte å sikle. Videre dukket det opp ulike ting som en sokk, en liten dusk fra en nøkkelring, trusa mi, og ulike løsgjenstander som ofte flyter litt når hushjelpa reiser på ferie. Som er en helt annen sak.

Likevel fortsatte kjendisglansen å skygge til i min hverdag. Bodil og Edgard forsynte seg grådig av skålene og hushjelpen min,( når hun endelig kom hjem fra den lange ferien på 1 uke) måtte til stadighet fylle opp. Så etter hvert merket jeg at noe skjedde. Det var liksom som om Bodil prøvde å si meg noe.  Hun så på meg med store forskremte øyne, strøk seg inntil benet mittlitt hardere enn vanlig. Edgard begynte også å oppføre seg litt mer merkelig, selv om den katta bestandig har vært litt snål   –    ikke helt A4 for å si det sånn. Han hoppa til stadighet opp på fanget når vi satt på privaten, sperra veien for Tv`n på tv kveldene våre og jobbing på Pc ble et mareritt. Edgard snodde sin lange kropp, faktisk så tror jeg han er lengre enn andre på hans alder   –   han snodde den på en slik merkelig måte fremfor Pcn at det ble umulig å ikke bli berørt. Han fikk også en lei tendens til å skalle hodet sitt mot ansiktet til den som var så uheldig å være i rett høyde. Så med kjeften full av pels fikk ordtaket med pels på tenna, en ny betydning.

Midt i denne ny ervervede kjendistilværelsen oppdaget jeg også at noen i huset hadde fryktelig vansker med vannlatingen. Her spesielt under stekeovnen min. Der har jeg en liten glippe av et tidligere oppussingsprosjekt som skulle vært tetta. Hadde liksom ikke vært et problem før nå. Nå opplevde jeg at vi til stadighet tråkka oss våte også innendørs. Jeg kjefta og small og hadde ingen aning om hvem som dreiv å pissa på kjøkkenet hele tiden. Lettere irritert og rimelig våt på bena bestemte jeg meg for å leke Nancy Drew. Jeg skulle installere kameraovervåking på kjøkkenet. Synderen skulle tas. Kamera ble rigget opp og vi fortsatte vår lørdagskveld med god mat og godt selskap. Hadde nemlig besøk av min X from the past som laga mat til oss. Han er en rimelig god kokk og jeg er rimelig glad i mat. En vinn vinn situasjon. Vi kaller han Mr.Gad.  Mr Gad ser på meg og lurer jo selvfølgelig på om jeg er rett nagla og med en bekymret mine spør meg om jeg er har hatt det kamera lenge i mitt hus. Jeg rigger til og siden det er lørdagskveld glemmer jeg av hele kameraet og vi fortsetter kvelden med brettspill. Vi trenger påfyll av raske karbohydrater og Mr Gad henter selvfølgelig forsyninger fra kjøkkenet. Det er bestandig mye lyd i Mr Gad og han nynner fornøyd i det han tussler inn på kjøkkenet. Vi venter på forsyninger og kjenner vi blir litt utålmodige når det etter det som føles som en halv time, men som sikkert ikke er mer enn 30 sekund   –    hører noen lyder fra kjøkkenet. Det høres ut som om det kommer fra strupen til et dyr. Et ganske stort dyr. Et sint dyr. En knurring som sakte men sikkert går over til mer fresing. Etter fresingen kommer det lyder jeg ikke helt vet hva er men det høres ut som om noen brekker seg. Høres ut som en mage som ikke har tålt noe, eller som i avsky tømmer seg uten noen som helst forvarsel. Da   –   ganske fast, bestemt og irritert hører vi fra kjøkkenet.

Æ trur du kan se på den filmen nu!!! Film? Hodet mitt jobber på spreng egentlig ganske forsløva av god mat og drikke.

Skal vi se film? Men vi spella jo her, roper jeg tilbake   –   litt oppgitt over retningsskifte her.

Du kan kom å sjekk den hælvettes filmen din, førr noen har pessa på kjøkkenet hyler Mr Gad en smule irritert over mitt manglende engasjement.

Korsn vet du det? kommer det kjapt fra meg, kanskje litt for kjapt innser jeg da Mr Gad nå er på randen til å dirre av irritasjon.

Førdi æ står i det førr hælvette!!

Mr Gad har oppdaget synderen, men har måttet betale prisen. Jeg hviner av fryd og manglende medfølelse, stuper inn på kjøkkenet og unngår akkurat å havne i samme situasjon som Mr Gad. Jeg hiver meg over PC for å avdekke synderen. Synderen som i dagevis har pissa på kjøkkenet uten dårlig samvittighet. Synderen som endelig skal bli avslørt. Etter en evighet med stirring på en ovn føltes det befriende når endelig et lite kattehode dukket opp på skjermen. Bodil!! Hun sniker seg inn på kjøkkenet, stopper opp for å sjekke om kysten er klarnesten så jeg kan se at hun stirrer inn i kameraet og nesten helt ubemerket blunker med det ene øyet. Men jeg ser det ser at hun trekker på smilebåndet og gjør seg klar. Hun sniker seg inn under oven og etter noe som virker som en evighet, men som sikkert bare er 30 sekunder dukker hun frem. Hun skynder seg ut på stua, der vi sitter intetanende og spiller brettspill i godt lag.

video:video-1538658029

video-1538658029

Det er nå i dette øyeblikket at jeg legger en slagplan på hvordan jeg skal bekjempe Bodil. For Bodil må være den staeste katta jeg kjenner og jeg vet at hun ikke vil gi seg uten kamp. Jeg går til verks og tømmer skap og skuffer for våpen. Skal jeg legge musefelle, spiker, tegnestifter der   –   nei, farlig for små kattepoter. Jeg er jo forbanna fordi Bodil ikke respekterer do reglene her i huset, men jeg vil jo ikke henne noe vondt. Ikke veldig vondt da. Kanskje bare litt vondt. At det svei litt når hun planta stjerten ned for å pisse hadde vært innenfor rimelighetens grenser. Til slutt blir jeg enig med meg selv. Jeg plasserer skåler med eddik som jeg håper hun planter ræva si ned i skjærer sitroner opp som jeg håper svir i stjerten slik at lysten på å plante hekken under ovnen blir fraværende.  Jeg er fornøyd med hevnen min og vender tilbake til livet igjen. Det tar ikke lange tiden før jeg oppdager at hevnen min var søt. Det virka. Ingen pissing på gulvet og vi kan fortsette å leve i harmoni. Jeg begynner å slappe av, siger inn i en vaktløs tilstand som ikke krever noe energi. Tror at vi har løst problemet og er egentlig ganske så tilfreds med meg selv. Helt til   –    jeg kommer hjem fra jobb en dag. Som vanlig strener jeg inn på kjøkkenet for å sette i gang med dagens fòringsøkt. Og der   –   mot meg   –   i den fine blanke rosegullskålen ligger det noe jeg ikke drar kjensel på   –   ihverfall ikke sånn med en gang.  Før jeg går nærmere   –   kommer ganske nært før jeg ser fire pinner som peker rett til værs. En lang hale som ligger fint dandert mellom matkulene. Jeg bøyer meg nærmere, selvfølgelig fordi jeg er fryktelig nærsynt og sikkert skulle vært til optikeren på oppfølgingskontroll for lenge siden   –   så nært bøyer jeg meg   –   at jeg ser to fryktelig lange, gule og kvasse tenner stikke ut av en nesten helt lukket munn. Det er nesten så jeg kan kjenne hvilken tannkrem det er brukt, eller hva som ble spist til frokost. Jeg skvetter til   –   klarer ikke snakke. Kjenner at jeg er trist, gråtkvalt, på randen av sammenbrudd og rimelig kvalm. Jeg ser bort på Bodil som nå står i kjøkkendøra og studerer meg. Det er akkurat som om hun smiler. Øynene er smale og hun slikker seg om munnen. Hvite rette skarpe hjørnetenner lyser mot meg og jeg er et øyeblikk redd for at jeg har fått værhår og store tenner selv.  Hun ser på meg med et blikk jeg er rimelig sikker på er sult   –   Her i dette øyeblikket innser jeg noe som kommer til å ha stor betydning for mitt liv videre. Jeg innser at dette er noe jeg ikke får stoppet. Bodil er nok mer sta enn meg og fra den dagen bestemmer hun seg for å bevise dette daglig fremover. Hun går i union med Edgard og sammen blir de enige om å bryte meg ned. Fra fred og ro, harmoni og kjærlighet tilfredshet og gjensidig respekt har vi nå en hverdag med jakt og befrielse, begravelse og tårer. Noen klarer jeg å hjelpe til et mer lykkelig liv mens andre går tapt og blir kanskje ikke funnet før etter ca. 3 uker. Noen støvsuges mens andre forsvinner ned i dype gap. Vi prøver med samtaler skjenn utestenging ros sorg og forståelse. Vi kommer ingen vei. Jeg føler at jeg ror gummibåt i Saltstraumen med kun en åre og innser kanskje at kampen er tapt. Som en siste forsøk på forsoning bytter jeg fòr og håper i det lengste at muligheten for en pause i nedbrytningen er til stedet. Og akkurat i det jeg skriver dette, hører jeg en høyfrekvent pipelyd fra kjelleren der Edgard er på tur inn katteluka. Skal bare sjekke hva det er.

#kattekjendislivet #kjendiskatter #Bodil&Edgard #pisserpåmeg #ufint #mustilpus #livogdød #kjendislivet #exonthebeachmamma #ikvelderdetsanneligexonthebeach    

Oppussing på liv og død.

Som de fleste andre kjendiser er også jeg lidenskapelig opptatt av interiør. Jeg ommøblerer minst en gang i måneden og passer på at de nyeste trendene er først i hus, nesten før middagen er på bordet. Det kan være vanskelig å være trendy eller henge med i interiør fiffen om man ikke er kjendis. Så for dere hvermannsen har jeg et lenge hemmeligholdt tips å dele med dere. For å få en trendy følelsen eller en følelse av nyinnkjøp er det lurt å bytte plass på nippset ditt. Ta lampa som har sin faste plass i gangen inn på badet, eller moccamasteren ut i gangen. Det å se sine gamle ting i nytt lys er en åpenbaring folkens. Nok interiørtips fra meg og over til saken kjerne.

De som kjenner meg vet at jeg alltids har et eller flere prosjekt på gang, spesielt etter jeg fikk vite at huset mitt skal rives på grunn av veibygging. Nå har derimot min faste vaktmester vært ute av drift en stund og jeg måtte selv ta hammeren i hånda. Gangen min har i lang tid skreket etter oppmerksomhet og jeg syns det var på tide å vise at også kjendiser klarer slike enkle oppgaver som oppussing.

Jeg startet med å få et overblikk. Det har jeg hørt er nyttig og bidrar til en større forståelse for ulike prosjekt og ikke minst nyttig for å estimere prosjektets tidsramme. Jeg anså dette prosjektet til å skulle vare i ca. 1 uke. Arbeidet innebar ingen form for HMS tiltak og var rimelig vanntett selv for utrente.

Jeg starta med friskt mot å sjekka hva boden innholdet av utstyr. Maling, pensler og rull alt tilgjengelig og i rette farger. Verktøy som kubein, hammer, neglfil og skrumaskin var på plass. Let the game begin, roper sinnasnekker`n ivrig i høyre øret.

Første fase er rivning. En rimelig enkel jobb og innebærer kun rå muskelkraft   –   etter fem minutter med motstridig koreapanel kan jeg konstatere at muskelkraft er fraværende. Koreapanelet er klistra på veggen i det herrens år 1950 og vil ikke slippe taket. I det jeg tror fingra har fått et rimelig godt grep og jeg tar sats   –   med begge bena, så smeller dritten tilbake over fingrene så det synger julesalmer helt inn i margen. Etter x antall timer med julesalmer, fingre som ser mer ut som sosisser og rundt 80 % bevegelighet i manko, en stolthet med et rimelig stort hakk i og bannskap i mitt vokabular jeg ikke visste fantes, får jeg strippet veggene for drittKoreapanel og nydelig trevegger fra etterkrigstiden skinner mot meg   –   i en aldeles grusom strømpebuksefarge. Ledninger henger på halv åtte og klamrer seg fast til en rimelig sliten vegg. Jeg beskuer mitt verk og føler en viss stolthet over å ha beseiret Korea i denne kampen.  I det jeg står der så andektig får jeg øye på en ledning jeg helt bestemt mener må være til den antikke ringeklokka mi. Den har jeg jo ikke bruk for, så jeg roter i verktøyet finner en spiller ny avbitertang og går til verks. Jeg klipper og danderer, fikser og dytter. Blir så fint. Oda kommer opp fra hula si i kjelleren og lurer på om jeg vet hvorfor det ikke er nett nede. Jeg har ikke tid til slike tekniske greier og velger heller å gå videre i prosjektet. Det pusses og sparkles, flikkes og flakkes mellom trefliser etterkrigspanel og ledninger. Når jeg er ca fem cm fra en av de tykkeste ledningene hører jeg den freser mot meg. Ikke høyt og skarpt. Mer som når du spiser svenskgodis som smeller i munnen eller når du fyrer på tørre einer i skogen. Jeg rekker akkurat å snu meg feste blikket der lyden kommer fra og registrerer at det muligens spraker litt for mye   –   før det smeller høyt. Blå gnister fyker fra ledningen og jeg kjenner at dette muligens går under HMS. Gjennom hodet mitt går evakueringsplanen på høygir. Få barna ut og møt ved humpa-få barna ut og møt ved humpa   –   dessverre hadde jeg ikke øvd like godt på evakuering hjemme som på jobb og hjernen kobler et øyeblikk ut. Jeg røsker tak i ledninga og drar med urkvinnekraften i meg ledningen ut av veggen. Det blir stille   –   veldig stille   –   og veldig mørkt   –   omtrent tre sekunder senere hører jeg   –   litt mer iltert enn sist   –   MAMMA!! ka farsken e det som skjer her? Oda dukker opp som en ilder på krigsstien. Hun ser på meg med svarte øyne og tydelig misnøye. Ka i all verden e det du styra med? Det e peise mørkt nede på rommet mitt og nettet e faen mæ å borte..

etter egne erfaringer bør man ikke ta på ledninger som ser slik ut…….

 

Jeg kan da konstatere at noe er galt. Jeg springer fortvilt rundt med mobil lader og mobil for å jakte på strømmen. Hele odas etasje er mørk og rimelig dau og i stua finner jeg en stikkontakt som virker. Halleluja stemning hos meg   –   ikke fult så mye iver hos Oda registrerer jeg.

En Kjendis gir seg aldri og jeg tenker derfor at det er kjempelurt å fortsette prosjekt gang i et rimelig hurtig tempo. Med null elektrisitet har jeg kun dagslys og dermed begrenses tiden min. Jeg finner ut at hodelykt er greit til grovmaling, men ikke til sluttfinish. Siden takhøyden er rimelig stor i gangen og arma mine muligens er i korteste laget sliter jeg voldsomt med å få malt siste vegg. Jeg prøver forlengerstav i form av tresleiv, men innser til slutt at jeg er tvungen til å bygge stilas. Noe jeg innbiller meg selv er en ganske enkel sak og rimelig idiotsikkert. Jeg finner den eneste stigen jeg har i mils omkrets, får lirket den inn i gangen men innser at den er for lang til min tenkte vinkel og trappa er lite samarbeidsvillig   –   etter noen kloke McGyver øyeblikk får jeg satt den i en vinkel som ser rimelig trygg ut   –   før den er testa selvfølgelig. Det er her et par av HMS reglene faller av og jeg føler meg med ett som en ekte sinnasnekker med lang erfaring. Nesten litt udødelig der jeg nynner på leva livet av Åge. Med en malerull i den ene hånda kamera i den andre, for selvfølgelig må jo øyeblikket dokumenteres   –   starter jeg på min lange ferd opp stigen. Den hviler tungt mot gelenderet i andre etasje. Jeg registrer ikke noe knirk gjennom nynninga mi og blir ikke oppmerksom på de fatale HMS feilene før jeg er langt over bakkeplan med begge henda opptatt med helt andre ting enn sikkerhet. Da etter hvert   –   når supermannkreftene har lagt seg og sansene igjen er på vakt. Får jeg øye på gelenderet som stillaset mitt hviler på   –   det er ikke festet i veggen og innehar en glippe på sikkert minst fem cm som nå truer med å gi etter av min vekt   –   nå skal det sies at akkurat i det øyeblikket angra jeg på de to sjokoladene jeg trykka innpå for å få energi. Jeg ser at stigen glir   –   livet passerer i revy og jeg har allerede startet på farvel talen.

Så med ett spretter urkvinnen ut og jeg er sjeleglad jeg ikke klippa tåneglene. Jeg hopper som en gaselle høyt opp, får feste på den nymalte veggen tar sats og i et tiendedels sekund festes alle ti klør rundt nærmeste håndfaste punkt som er rekkverket på trappa. Jeg tviholder og kjenner at blodet er i ferd med å forlate både ben og armer. Jeg er trygg   –   inntil videre   –   og jeg har alle tenner i behold.

Nederst i trappa står Oda med øyne så store som tinntallerkener. Hun har henda over ørene og munnen er på vidt gap. Vi er stille begge to og innser at vi er i siste fase av prosjektet. Innser alvoret. Innser at interiør kan være skremmende farlig.

#oppussing #gjøredetselv #selvgjortervelgjort #exonthebeachmamma #venterpåvaktmester #letthegamebegin #kjendislivet

landingen

Mandagsmorgen kom som julekvelden på kjærringa og jeg trodde selvfølgelig jeg hadde all verdens med tid. Takk gud for forberedelsene jeg hadde gjort kvelden i forveien.

Still, hadde ikke helt beregna tid til Rikke som skulle bruke både dusj, føner, sminke og slettetangen min. Antrekket var lagt frem og jeg var ved godt mot. Rikke så også ut til å være i rute men ble jo selvfølgelig usikker på antrekket sitt. Jeg hadde valgt en grønn topp, svarte bukser og noen helt nydelige sko. Skoene virkelig løftet antrekket og jeg gledet meg til å sitte i God morgen Norges soffa med disse lekkerbabbisene på mine lange slanke kjendisben. Lotte som er verdens flinkeste frisør og virkelig har et øye for detaljer og kvalitet kommer smygende ned trappen iført sin dyre Chanel morgenkåpe, hun anskaffet seg etter å ha blitt samboer med kjendisRikke. Dyre vaner smitter visst. Hun får øye på mine lekre småsko og utbryter henført på ekte lofotdialekt. Nei dæven han steike døtte førr nån snaisne sko, e dæm ækte? Jeg blir et lite øyeblikk forvirret og lurer på hva hun mener, ser hun ikke skoa eller går hun i søvne. Klart de e ekte, utbryter jeg. Vi fortsetter å flikke på fasaden og da når jeg endelig er fornøyd, bestemmer Rikke seg for å bytte overdel. Hun ifører seg en grønn skjorte som absolutt får frem den lyse fargen hun har sparkla seg med og de dypblågrønne øynene hennes stråler i gjenskinnet av skjorta. Jeg stiller meg opp ved siden av henne og innser at sammen så funker ikke dette noe særlig. Vi ser ut som noe som har grodd opp av hagen til blomsterFinn. Muligens det han pleier å få gartneren til å luke bort. Dette matcher aldeles ikke. Jeg prøver å forhandle med Gestapo ved siden av meg, men hun er blendet av sin egen skjønnhet og ser ikke problemet. Som en polsk jordbærplukker river jeg av meg toppen min og dukker ned i kofferten etter alternativ nummer 2 finner den og slenger den på meg med en rimelig irritert mine. Den kunne jeg ha spart meg for, siden Gestapo ikke merker mitt irritasjonsnivå selv en smule. Takk og lov for de vakre skoa mine som jeg kjøpte på Din sko til 199,-. Virkelig et røverkjøp.

 

Ute ventet en svart tesla på å kjøre oss trygt ned til God morgen Norge, det hadde jeg virkelig forventet siden jeg nå er kjendis, i stedet fikk vi en lokal taxi med mye hvitløk og svette som frakta oss et sted i nærheten av destinasjonen. Å holde pusten i ti minutter er krevende og noe jeg ikke anbefaler annet enn for de som er godt trent   –   som meg. Etter femten minutter kun ved hjelp av Rikkes indre GPS, mavefølelse og det faktum at vi hadde passert samme torv ca seks ganger slo jeg på google maps og vi klarte å finne frem til Tv2 døra. Celine Isaksen, sier vakta i døra spørrende, ja sikkert svarer jeg og tenker at Celine er muligens mer kjendisvennlig enn Cecilie. Han ser ned og utbryter fine sko. Jeg smiler og tenker jeg kommer til å bli fremtidens moteikon.

Oppe ventet sminkestolene og jeg gledet meg vilt. Sist jeg ble sminka var når Rikke og Oda hadde Challenge og skulle sminke halve fjeset mitt hver. Det ble ikke vakkert, og jeg tror nok jeg hadde skremt vannet av selv svaksynte. Tok faktisk en uke før hundene mine torde å nærme seg meg igjen. Bodil er ennå skeptisk.

Å sitte i en stol med heis, bli pjuska på av myke koster som sikkert har vært i tusen andre fjes, håper de renser dem, snakke om livet, sminke og skoa mine ble en nydelig start på dagen. Sminkøsen min lurte fælt på hvilken parfyme jeg brukte. Vent ikke si det utbryter hun. Det er den rådyre italienske parfymen som er blitt så populær. Vi hadde ei dame før i studio her som brukte den. Ikke si hva den heter, den heter   –   så sa hun et navn på riktig uttalt italiensk tror jeg som hørtes ut som musikk i mine ører. Navnet fløt og virket mykt, silkeaktig, eksklusivt og jeg hadde ikke hjerte til å skuffe henne   –    ja smiler jeg, det er nok den. Hun smiler triumferende og nikker anerkjennende til sminkøren ved siden av, som sminker en tydelig kjent mann jeg ikke helt vet hvem er men kalles visst Poppe. Jeg har ikke hjerte til å fortelle henne at lukten stammer fra en bodymist med glitter som jeg kjøpte i en bod på Kreta i sommer til den nette sum av 45 kroner. Wow de skoa avslutter hun sminkeseansen med og jeg ser at kjendismannen ved siden av sender stjålne blikk i retning wow skoa. Jeg titter meg i speilet, ser at sminkedama har trylla bort usikkerhet, de to kvisene som bestemte seg for å gjøre entre i løpet av natta og muligens de siste fem åra av mitt liv. Jeg er fornøyd og gleder meg til å entre rampelyset live og i egen person med verdens fineste lekkerbabbiser på bena.

Vi blir sittende i green rom eller VIP lounge som jeg velger å kalle den. Blir tilbydd mat og drikke men jeg kjenner at det bobler i magen. Kjenner at nervøsiteten begynner å melde sin ankomst. Jeg må finne kjendistoalettet. Et nydelig lokale for både kvinner og menn med vakre mørke delikate fliser, hvite porselensvasker, dyr såpe, rene fine speil så langt øye rekker og eksklusivt tørkepapir i dyre papir dispensere. For en glede å komme til slike innbydende bad og jeg kjenner at jeg nesten blir litt religiøs over å bli møtt med slik høy grad av luksuriøsitet.

Inne på enerommet setter jeg meg andektig ned og skal til å nyte øyeblikket da jeg til min store forferdelse oppdager det   –   tante rød har meldt sin ankomst! Dette var jo helt perfekt og jeg tenkte på de tjue minuttene jeg hadde sittet å gnudd i den hvite soffan i VIP loungen. Jeg kjenner fargen forlater ansiktet og jeg må ty til det gode gamle papirtrikset for å få berget dagen. Ute i loungen kan jeg lettet konstatere at soffan fremdeles er hvit som snø.

Da det endelig er vår tur og vi loses inn gjennom døra og inn til God morgen Norges aller helligste er jeg fokusert og går målrettet mot den lekre soffan jeg endelig skal få vist frem lekkerbabbisen mine i. Den lyser innbydende mot meg og jeg er klar til å plante hekken. Ikke den veien sier kameramann 1, dere skal sitte her sier kameramann 2. Jeg stirrer sjokket, vantro og tydelig nedstemt bort på spisebordet vi skal plasseres rundt. Høye barkrakker omkranser bordet. Jeg må ta tilfart for å få nok oppdriv til å kunne klatre videre opp på stolen. Der, på en krakk vel to meter over gulvet skulle jeg da sitte å dingle. Hadde ingen informert om at jeg har høydeskrekk? Jeg bøyer meg fremover for å kunne hoppe opp på bordet om stillaset jeg satt på skulle kollapse. Hva faen sier moteikonet høyt på min venstre skulder. HVA FAEN! HVA MED SKOA   –    Under hele intervjuet sitter jeg og tenker på de lekre skoene mine som ikke får se dagens lys. Ikke får skinne i rampelyset, ikke fem minutter engang. På et punkt vurderer jeg å slenge bena på bordet, men er usikker om stolen tåler det. Muligheten for at jeg ender opp med føtter i været får meg til å sitte stille. Det eneste lyspunktet jeg kan skimte er ryggen til Wenche der hun drar ut et brett med herlige kanelsnurrer med eple. Hvis jeg ikke får smake på de nystekte kanelsnurrene tenker jeg det blir god kveld Norge før noen rekker å si eplekake baklengs, murrer moteikonet mitt.

 

Etter femti minutter med intervju er vi tilbake i VIP loungen og kan henge med kjendisvennene våre Desta Marie, Wenche og Aune. Virkelig trivelig å møte dem igjen og når blodsukker igjen er stabilisert kan vi ta fatt på resten av dagen.

Vi flyr som filledokker fra God morgen Norge til Dagbladet som vil ha sitt faste intervju. Radioresepsjonen, NRK, tv2, illustrert vitenskap, vi menn, bo bedre osv. osv. sliter i meg og vil alle ha en liten del av kjendisen, altså meg. Jeg takker nei i øst og vest og håper ingen blir sure og snakker dritt om meg fordi jeg ikke stiller opp. Vel, egentlig så bryr jeg meg ikke så mye nå. Kjendistilværelsen har begynt å synke inn og jeg kjenner at det er nok bra den slo rot akkurat nå.

Full av Wenches nydelig kanelsnurrer, nyrik på fire blogginnlegg og med verdens nydeligste sko på bena tussler jeg fornøyd videre i kjendislivet.

 

tattaaaa

#nyrik #kjendismamma #leverdetgodeliv #bolleimagen #finesko #luksuserenvane #papirtriks #exonthebeachmamma #overlevde